Morten Joachim oppfordrer til å skape reelle arenaer for fortrolighet i møte med barn som er pårørende

– Jeg ønsker at den enkelte skal reflektere. Jeg konkluderer ikke med noe, sier skuespiller Morten Joachim.
gunder img 3838
Gunder Christophersen
Webredaktør barnsbeste.no
Forestillingen «Fire begravelser og ett bryllup» har i høst spilt for fulle saler i Stavanger. Det siste året har stykket gått land og strand rundt med Riksteateret. Det er historien om barndommen til Morten Joachim – en historie om en oppvekst med to narkomane foreldre og en narkoman bror som er rammen. I stykket forteller han historien om hvordan han mistet nesten hele familien sin og hvordan han fant seg selv.
 
Han har kalt prosjektet for et «emosjonelt detektivarbeid». Eller et introvert forskningsprosjekt for å forstå meg selv bedre, som han sier der han sitter i lenestolen som så å si er eneste rekvisitt i salen på Rogaland teater. Stykket er blitt en rørende og overraskende morsom historie som får voksne menn og kvinner til å tørke tårer og hyle av latter.

– Jeg forteller min historie, jeg forteller min families historie og jeg forteller din historie, sier han og henvender seg direkte til oss. – Jeg ønsker at den enkelte skal reflektere over sitt liv og sine egne behov. Jeg konkluderer ikke med noe, sier skuespiller Morten Joachim.

– Jeg vil at det skal være lov å tenke selv. Jeg setter ord på følelser det er lov til å tenke. Det blir mer konsekvensetikk fremfor pliktetikk, reflekterer han.

Han ble født med heroinabstinenser. Ett år gammel ble faren satt i fengsel. Gjennom barndommen og ungdomslivet var ustabiliteten og utryggheten gjeldende. Uten å røpe for mye av forestillingen kan vi si at tittelen viser til begravelsene til broren, moren, stefaren, faren og mormoren. Fem begravelser – ikke fire. I forestillingen forteller han også hvor langt uti grøfta han selv kom.
 

Jeg vil at det skal være lov å tenke selv. Jeg
setter ord på følelser det er lov til å tenke.


I et intervju med Pårørendesenteret tidligere i år forteller han mer om prosessen rundt skrivingen og sin egen bakgrunn. Se intervjuet her.

Han er veldig varsom med å komme med klare råd til helsepersonell som møter barn som han selv var. Først avviser han helt at han har noen råd. Men litt lenger uti intervjuet – eller rettere sagt samtalen – reflekterer han over hvordan han ble møtt av ulike psykologer.

– Det virket som de først og fremst var på fisketur. Jeg husker godt sandkassene på kontorene og synes det var morsomt å leke der. Men det var ikke reelle samtaler, aldri noen reelle innholdsmessige samtaler. Fagpersoner var fienden og som barn var du lojal mot familien. Jeg fikk beskjed at jeg kunne si hva jeg ville, men … Det var alltid et «men» der, sier han. – Det var mangel på en reell arena for fortrolighet.

Det er mitt råd: Skap en slik arena. Klarer man det, kan også hjelperne stole på de svarene som barna gir. Men da må man gå litt utenfor boksen, sier han. (Se film over hvor han beskriver dette.)
 
Han er nå i ferd med å begrave også stykket «Fire begravelser og ett bryllup». Det gjenstår cirka ti forestillinger i september. Deretter er det «Chaplin: Diktatoren» som står for tur. Joachim har ansvar for både manus og regi. Fra 2019 venter en ytterligere utfordring. Da tar han fatt på jobben som teatersjef ved Haugesund teater.
Men skulle anledningen by seg, setter han gjerne opp forestillingen nok en gang.

– Jeg vet at helsekonferanser kan være ganske lukrativt, smiler han.
 

FILMARKIVET

Her finner du korte undervisningsfilmer laget av praktikere, pårørende og forskere. De fleste filmene avslutter med drøftingsoppgaver.

CASEARKIVET

Her finner du varierte caser med glimt fra pårørendes møter med helse- og omsorgstjenesten. Casene avslutter med drøftingsoppgaver.
Vipps: 523 001
Epost
Chat
Telefon
Ris eller ros?
Utvikling: Destino / CMS: Destinet