annie-spratt-pt4XlKFFXqw-unsplash%20copy

← Gå tilbake

Bethi
Bethi Dirdal Jåtun
Journalist
Publiseringsdato: 14.01.22

Hvordan følger norske sykehus opp barn som pårørende?

I Norge har barn som pårørende krav på samtale med helsepersonell og tilrettelagt besøk på avdelingen der den de er pårørende til får behandling. Likevel opplever flere at barn som pårørende ikke ivaretas slik de burde.
Alle sykehus i Norge har personell med et spesielt ansvar for barn som pårørende, såkalt barneansvarlige, noe som også er lovpålagt. Likevel opplever pasienter at barna ikke hensyntas slik de burde. Hvordan kan det ha seg, og hvordan jobber de store sykehusene i Norge for å bli bedre på dette området? 


Må ufarliggjøre samtalen

Ifølge barneansvarlig på avdelingen for rus- og avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus, Ann Christin Haugen, er én avgjørende faktor for å drive et godt arbeid for barn som pårørende at den barneansvarlige er interessert og engasjert og ikke bare får oppgaven tredd nedover hodet.

– Alle helsearbeidere har plikt til å følge opp barn som er pårørende, men de barneansvarlige har et særlig ansvar og blir på en måte vaktbikkjer i sine avdelinger, sier hun. Hennes erfaring er at mange kolleger kjenner seg usikre og kvier seg for å snakke med barn og unge. Hun er derfor opptatt av å ufarliggjøre oppgaven.

– Jeg var på et kurs nylig der overskriften var «Den vanskelige samtalen». Det hjelper ikke akkurat! Vi må benytte andre ord og begreper slik at samtalen med barn og unge pårørende oppfattes som noe positivt, noe godt og viktig, ivrer hun.

Istedenfor å kalle samtalen «vanskelig» opererer hun og hennes kolleger med begrepet «Den gode samtalen.»


Samhandling viktig

Ved Sørlandet sykehus har de til sammen 150 barneansvarlige fordelt på 23 somatiske avdelinger og åtte avdelinger for psykisk helse og avhengighetsbehandling. Disse samles til nettverksmøter og faglig påfyll to ganger i året. Ann Christin Haugen har i tillegg tatt initiativ til at de barneansvarlige på hennes fagfelt også har faste møter hver sjette uke, noe hun opplever styrker tjenesten.

Sørlandet sykehus innførte nylig også muligheten til å samhandle direkte med skolehelsetjenesten i form av digital melding når barn er pårørende og trenger oppfølging.
  

Jeg var på et kurs nylig der overskriften
var «Den vanskelige samtalen». Det
hjelper ikke akkurat!


Usikkerhet og mangel på tid og kompetanse

– Utfordringen nå er at alt skal gå så fort og at vi har flere spesialiteter og sub-spesialiteter slik at det er vanskeligere i «se» hele pasienten, påpeker Gro Christensen Peck, som er leder for forsknings- og undervisningsenheten ved klinikkene for psykisk helsevern ved Stavanger Universitetssykehus og som også har koordinator- og lederansvar for barn som pårørende ved sykehuset totalt sett.
 
– Barn og unge som pårørende kan ofte få reaksjoner som angst, skam, skyld og sinne uavhengig av om den de er pårørende til er pasient i somatikken, psykiatrien eller i rusomsorgen. Multisenterstudiet som vi la fram i 2015 viser blant annet at det er avvik mellom pasientens oppfatning av barnets psykiske helse og barnets egen oppfatning. Barn vegrer seg for å snakke om egne følelser i frykt for at den voksne skal bli lei seg, påpeker hun og legger til:
 
– Derfor er det så viktig at vi er på banen.
 
Peck har revidert barn som pårørende-arbeidet i utvalgte enheter i alle foretak i Helse Vest. Det som går igjen i svarene fra helsearbeiderne er mangel på tid, kompetanse og usikkerhet. 


Redde for å gjøre feil

– Mange er redde for å gjøre feil. Vi må vise at samtalen med barna ikke krever egen spesialistkompetanse. De fleste har barn selv eller i familien, så de kan snakke med barn, fastslår hun.
 
Stavanger Universitetssykehus har til sammen 174 barneansvarlige. Om de burde vært flere, svarer ikke Peck på, men hun understreker viktigheten av at koordinatorrollen er forankret på ledelsesnivå høyt oppe i organisasjonen. At hun tidligere har vært avdelingsdirektør og nå har en lederstilling på nivå tre, mener hun er av stor betydning for arbeidet. Og selv om hun opplever at utviklingen går med museskritt, konstaterer hun at ting tross alt går rette veien.
 
– Mitt mantra i forhold til helseforetakene i Helse Vest har hele tiden vært at vi som er koordinatorer må jobbe godt sammen og utvikle rutiner og standardiserte skjemaer, slik at dette arbeidet blir systematisert, oppsummerer hun.


Forankret i ledelsen

Ved Oslo Universitetssykehus ble det allerede i 2012 etablert et råd for barn som pårørende. Her sitter tolv koordinatorer, én fra hver klinikk, sammen med representanter fra kommunehelsetjenesten ved helsesykepleier, barnevernstjenesten på sak og en brukerrepresentant, i alt 12–15 stykk.
 
Rådet skal bidra til å sikre et systematisk arbeid og et likt tilbud på tvers av klinikkene i tillegg til kompetanseheving, veiledning og oppfølging av de barneansvarlige/søskenansvarlige og samarbeid med eksterne aktører.
 
Foretakskoordinator for barn og unge, Trude Aamotsmo, leder rådet og er en del av direktørens stab. Ifølge henne er forankring i ledelsen er forutsetning for suksess.

– De barneansvarlige er systemarbeidere med en klar funksjonsbeskrivelse. Noe av det viktigste vi gjør er å sikre at retningslinjene for hvordan vi som helsearbeidere skal ivareta og følge opp barn som pårørende er kjent på alle nivåer. Alle pasienter, enten det gjelder somatikk, psykiatri eller rus, skal for eksempel bli spurt om de har mindreårige barn. Noen ganger inviterer vi til barnesamtaler, og barna er alltid velkommen til å besøke avdelingen hvor den syke får behandling, sier hun.
 

Mange er redde for å gjøre feil. Vi må vise
at samtalen med barna ikke krever egen
spesialistkompetanse.


Elektronisk melding

For pasienter i Oslo kommune kan man nå også sende elektronisk melding fra Dips, som er en elektronisk pasientjournal, til helsesykepleier og fastlege, noe som ytterligere styrker arbeidet, mener Aamotsmo.
 
Til sammen har Oslo Universitetssykehus mer enn 260 barneansvarlige fordelt på somatikk, psykiatri og rus. Samtlige får tilbud om veiledning fire ganger i året. I tillegg arrangeres en fagdag vår og høst.
 
Rådsleder Trude Aamotsmo har ingen konkrete tall på hvor mange barn som pårørende de har vært i kontakt med i løpet av disse årene, men sier:
 
– At det i 2016 ble etablert et Råd for ungdomshelse etter samme modell som rådet for barn som pårørende, tenker jeg er et bevis på at systemet fungerer godt. Rådet har dessuten bidratt til at også akuttmottaket kartlegger om en pasient har omsorg for mindreårige barn gjennom tre konkrete spørsmål: Har du omsorgsansvar for mindreårige barn? Hvem passer på barna når du er her? Er det grunn til bekymring?
 
– Å ivareta barn som pårørende, er et kontinuerlig implementeringsarbeid, men vi blir stadig bedre takket være mange engasjerte barneansvarlige som står på og utvikler tilbudet vårt ved Oslo Universitetssykehus, understreker hun avslutningsvis. 


I Bergen og Trondheim

Ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen har de til sammen 188 barneansvarlige. 90 av dem jobber i somatikken, 74 er tilknyttet psykiatrisk og 24 av dem jobber på rusfeltet.
 
Universitetssykehuset Nord-Norge HF (UNN) har til sammen ti koordinatorer og totalt 140-150 barneansvarlige, som regel én til tre per avdeling. Det opplyser Janne Hessen som er fagrådgiver ved klinisk utdanningsavdeling og foretakskoordinator Barn som pårørende.
 
Vi har også vært i kontakt med St. Olavs Hospital i Trondheim, men der har det dessverre ikke lyktes oss å komme i kontakt med noen av de involverte.