I helsetjenesten
På skolen
I arbeidslivet
For studenter
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover
10. november 2023

Relasjoner er en viktig håpskilde

Fra han som niendeklassing var i arbeidsuke på Lovisenberg Diakonale sykehus til han som pensjonert biskop emeritus gir ut bok om håpets kraft, har håpet og det å plante håp vært sentralt i Per Arne Dahls liv og virke.
Per%20Arne%20Dahl
Foto: Unni Tobiassen Lie

Trøsteren

I 1965 gikk Per Arne Dahl i 9.klasse og skulle ha arbeidsuke. Magne C. Krohn var sykehusprest på Lovisenberg Diakonale Sykehus, og en god venn av Per Arnes far. Han svarte ja til å la den unge gutten prøve seg. En mandag morgen stilte ungdomsskoleeleven opp ikledt nystrøken, hvit frakk med et sirlig brodert blått kors.

Jeg spurte Magne hva jeg skulle gjøre. Instruksjonen lød: Presenter deg, snakk hyggelig med pasientene om hvordan de har det og avslutt med å lese «Trøsteren». Trøsteren var legendarisk på Lovisenberg gjennom mange tiår, og var en plakat med et bibelord, et salmevers og en bønn.

I en seng på det første rommet lå en eldre idrettsmann, forberedt av Krohn. Per Arne hadde en lang og hyggelig prat med mannen, og avsluttet med å lese Trøsteren som instruert. For egen regning føyde han til: «Husk at Trøsteren gjelder deg». Da kom en respons Per Arne Dahl aldri har glemt: «Like viktig er det å huske på at trøsteren også gjelder deg», sa mannen.

– Vi endte opp med å fortsette samtalen vår. Krohn måtte til slutt hente meg. Men erfaringen fra møtet med den eldre mannen har jeg tatt med meg, at den gode gjensidigheten er en viktig forutsetning for en god relasjon mellom terapeut og pasient, eller prest og menneske.

I ettertid har Per Arne Dahl tenkt at samtalen med den eldre mannen var hans kallsopplevelse.
 

Tidligere hadde jeg tenkt på å bli organist eller lege, men etter arbeidsuken min på Lovisenberg stod det klart for meg at jeg måtte studere teologi. Det ble livsveien min, dette, å forsøke å plante håp.

Per Arne Dahl


Hvorfor skjer dette meg?

I årene fra han ble ordinert til prest i 1974 og fram til i dag, har Per Arne Dahl møtt utallige mennesker i sorg og smerte.

– Vi utfordres i slike situasjoner. Håpet utfordres. Sorgen gjør at vi lett fanges i en egen boble.

Han trekker fram forfatteren Karen Blixen som eksempel.

– I en av sine bøker forteller Blixen om hjemkomsten til Danmark. Hennes mann hadde smittet henne med syfilis etter bordellbesøk i Nairobi. Sommeren 1936 var hun innlagt på Rikshospitalet, ensom og ulykkelig. En dag fikk hun avisen sammen med frokosten. En fransk fregatt hadde forlist. Alle ombord var omkommet. Båtens navn gjorde sterkt inntrykk på Blixen. Den het «Pourquoi pas» - på norsk «Hvorfor ikke». Blixen skal ha reflektert over eget liv og lidelsen i verden, reist seg fra sykesengen og sagt «Så ble det da meg.» Sykdommen endret seg ikke, men hennes forhold til sykdommen gjorde det. Hun forstod at hun ikke var alene om å ha det vondt.

«Hvorfor meg» er et spørsmål den erfarne presten har hørt mange ganger.

– Nesten alle jeg har møtt har vært innom det spørsmålet. I min iver etter å trøste var jeg nok litt rask til å avfeie spørsmålet i begynnelsen av mitt yrkesliv. Nå tenker jeg det er viktig å være lenger i den melankolske tanken sammen med menneskene. Sykdommen eller tapet er deres skjebne nå. Å samtale om det er viktig og riktig. Vi kan ikke hoppe over å snakke om det som er vondt i velmente forsøk på trøst eller ønske om en «quick fix».
 

Sykdommen endret seg ikke, men hennes forhold til sykdommen gjorde det. Hun forstod at hun ikke var alene om å ha det vondt.

Per Arne Dahl

Ti tusen telys

Den 22. juli 2011 var Per Arne Dahl prest i Oslo Domkirke og på Stortinget. Dagen etter de grusomme terrorhandlingene ble domkirken åpnet klokken 08.30.

– Diakonen i domkirken sendte meg til Nille for å kjøpe telys. Jeg skulle kjøpet ti tusen. Alle ble tent i løpet av den lørdagen. Vi måtte til og med på ny handletur. Det var et voldsomt trykk. Mennesker var i dyp fortvilelse, hjelpeløse. På det tidspunktet visste ingen hvem som var drept og hvem som var skadd. Foreldrene visste bare at barna deres var på Ullevål.

De første dagene var preget av uvissheten omkring så mange menneskers skjebner. Men Per Arne Dahl opplevde en endring ettersom dagene gikk.

– Etter hvert opplevde jeg at mennesker som oppsøkte oss som var på jobb, begynte å dele av sine egne bortgjemte sorger. Det var akkurat som den dype eksistensielle fortvilelsen som gjorde at mennesker ropte og gråt ga andre frimodighet til å dele sin egen sorg og smerte. Det var overraskende, men også godt å oppleve.

Menneskelig lidelse skal aldri sammenliknes

Blant dem som ikke var direkte berørt av terroren 22.juli, men som kom i kontakt med egen sorg, opplevde Per Arne Dahl at de var to rådende holdninger.

– Mange mennesker fikk mot til å dele sine byrder fra tidligere. Folk fortalte om tap av familiemedlemmer, av barn og ektefeller. Andre delte drømmer om arbeid og liv som aldri ble virkelighet på grunn av sykdom eller andre omstendigheter. Noen fortalte om sorg over å ufrivillig ha blitt alene det meste av livet eller om smerte knyttet til barn og barnebarns situasjoner. Sorgen fikk mange ansikter.

Den andre gruppen mennesker var de som reagerte motsatt.

– Både den gangen og nå møter jeg mennesker som tenker at deres egen sorg blir så liten, sammenliknet med de voldsomme rystelsene 22. juli eller de voldsomme tapene i Midtøsten. De føler at deres egen smerte ikke er verdt å snakke om. Faren er at de blir gående alene med sitt, enten det er problemer med syn eller hørsel, ledd eller andre kroniske plager eller et samliv på sparebluss. Det bekymrer meg når mennesker tenker at det er bedre å gå alene med det som er vondt. Jeg jobbet på Modum Bad i mange år, og Gordon Johnsen, lærte meg at menneskelige lidelser aldri skal sammenliknes. De skal fastholdes og gis oppmerksomhet for det de er.
 

Semper major

Per Arne Dhal trekker fram Dag Hammarskjöld, som var generalsekretær i FN fra 1953 til han omkom i en flyulykke i 1961.

– Denne kloke mannen, fredsmekleren og religiøse mystikeren hentet sitt livsmotto fra teologen og filosofen Thomas Aquinas. Mottoet lyder Semper major – alltid større. Hammarskjöld mente at Gud må bli større så han kan romme, men også mennesker må bli større. Mennesker blir større når man i respekt kan nærme seg hverandre og fasthold små og store sorger som jo alle opplever i livet. Som Karen Blixen erfarte – «hvorfor ikke?». Alle rammes av sorg og smerte.
 

De føler at deres egen smerte ikke er verdt å snakke om. Faren er at de blir gående alene med sitt, enten det er problemer med syn eller hørsel, ledd eller andre kroniske plager eller et samliv på sparebluss. Det bekymrer meg når mennesker tenker at det er bedre å gå alene med det som er vondt.

Per Arne Dahl

Per Arne Dahl tror at vi i Norge har vært forskånet for mye etter 2. verdenskrig.

– Vi har levd på en grønn gren og trodd at det er en menneskerett å bo på et lite og beskyttet sted ved Golfstrømmen. Det skjedde noe med den norske befolkningen 12. mars 2020, den dagen daværende statsminister Erna Solberg stengte ned Norge.

Etter det har forgjengeligheten pustet oss i nakken. Det er ganske voldsomt.

Han tenker på pandemien, jordskjelvet i Tyrkia, flommer, Putins angrep på Ukraina og krisen i Midtøsten.

– Ensomhet og angst har eskalert siden 2020. Det er krevende tider.
Infolapp%20med%20binders

Hvordan kan du bidra?

Ønsker du å vite mer om vanlige reaksjoner og belastninger og finne tips og råd for hvordan du best kan møte og ivareta pårørende?

Her kan du lese mer om dette:
Group%20947
Når helsepersonell selv blir pårørende
Group%20947
Gjør din BIT for pårørende
Group%20947
Kunnskap om pårørendes følelser og reaksjoner
Group%20947
Hvordan møter vi mennesker i sorg?
Midt i all elendigheten advarer han mot å tenke «mitt er for smått».

– Man må legge et mellomleggspapir mellom de store ytre hendelsene og den daglige kampen for å få til noe som likner et liv på et individuelt og et relasjonelt plan.

Han er også opptatt av at det å håpe ikke står i motsetning til å ta inn over seg sin sorg og smerte.

– Da Jesus hang på korset, ropte han til Gud: «Hvorfor har du forlatt meg?» Jesus har gjennom egne smerterop gitt oss alibi for å rope og klage når vi har det vondt.
 

Relasjoner som leger

I november kommer Per Arne Dahls nye bok, «Håpets kraft». Han har hatt mange inspirasjonskilder i arbeidet med å formidle håp.

– Teologen Jürgen Moltmanns bøker er blant dem som har gitt meg mest. Som tiåring opplevde Moltmann å være vitne til at Tyskland satte i gang 2.verdenskrig. Han kjente seg skyldbetynget på vegne av landet sitt. Det førte til at han stilte spørsmål om det går an å håpe når det verste skjer. Nittién år gammel kom Moltmann til Norge for å holde sin avskjedsforelesning og takk av.  «Det er bedre å bli skuffet enn å oppgi håpet», var hans hovedbudskap.
 

Traume søker isolasjon, men trenger relasjon for å leges.

Magne Raundalen

Å be noen om hjelp bærer i seg risikoen for avvisning, men Per Arne Dahl er enig med Moltmann om at det man vinner er verdt risikoen. Det er i relasjonene kraften til å komme seg videre i livet etter en tragedie ligger. Han har mange eksempler.

Etter tsunamien 2. juledag i 2004, ble Per Arne Dahl involvert på flere måter.

– Min sønns fotballtrener, Espen Olafsen, var i Khao Lak sammen med familien sin. Han og sønnen overlevde, mens kona og datteren døde. Espen og jeg skrev «Hva skal vi med stjerner nå» om det som skjedde.

På Modum bad ble det også invitert til heldagsseminar i festsalen. Temaet var «Går det an å reise seg etter rystelser?».

– Magne Raundalen satte tonen for dagen: «Traume søker isolasjon, men trenger relasjon for å leges».

Espen Olafsen stod fram og fortalte sin historie. Han bekreftet at hans første reaksjon var å isolere seg, men at en gjeng forballkamerater nordfra ville det annerledes.

– Espen fortalte at det kom en gjeng kamerater noen uker etter tsunamien. «Espen, hvis du skal komme videre, trenger du oss», sa de. En ordnet opp i økonomien og en annen fylte fryseren med mat. Espen lot dem komme. Min gode venn, Per Tveit, pleide å si «Den som våger å be om hjelp, er aldri hjelpeløs».

Per Arne Dahl er imidlertid bekymret for at mennesker i dag ikke våger å be om hjelp.
 

Vi vil ikke bry andre. Og så vil vi heller ikke være påtrengende. Det er en uheldig kombinasjon. Det er veldig slitsomt å være i sorg, så når du ser noen som sørger, spør du ikke «Er du sulten? Er du tørst?» Du må bare dekke bordet.

Per Arne Dahl


Vi kan saktens håpe

Verdikommisjonen ble opprettet av Kjell Magne Bondevik på slutten av 90-tallet. Der ble Per Arne Dahl kjent med nå avdøde Per Fugelli. Den siste allehelgensdagen Per Fugelli levde, stilte han opp til samtale.

– Per var egentlig ganske sint på prester og på kirken. Han hadde ikke sans for det han kalte «billig trøst». Men han stilte opp til samtale, og bortsett fra et første og siste spørsmål, ble resten tatt på sparket. Kirken var helt full. Det må ha vært tusen mennesker i salen. Jeg har lyst til å dele to spørsmål og svar fra praten vår. 

Jeg: «Hvordan var det å få dødsdommen, Per?»
Per Fugelli: «Den fikk du selv da du ble født, Per Arne».

Jeg: Når du vet at dine dager er begrenset, ville det ikke være fristende å tro på det evige liv og på muligheten for å møte dine kjære igjen?
Per Fugelli: Du vet godt at jeg klarer ikke å tro, verken på evig liv eller på å møte mine kjære igjen. Men jeg kan jo saktens håpe.

Da Per Fugelli sa det, begynte mange i kirken å gråte.
Selv tenkte jeg at det er egentlig der jeg er, jeg også.
Jeg kan saktens håpe.
Ellipse%2035
Anne%20Kristine
Tekst:

Anne Kristine Bergem

Spesialist i psykiatri
Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut