Det er hele Norges psykolog, Peder Kjøs, som reflekterer over det å stå som pårørende over tid, ja, kanskje hele livet. Han er en av foredragsholderne under høstens Pårørendekonferanse der han skal snakke om hva som skjer med relasjonen når den ene trenger hjelp.
– I utgangspunktet etterstreber vi relasjoner i balanse, noe som er umulig i hjelpe- eller omsorgsrelasjoner. Å ha omsorg for noen, når man er innstilt på det, er én ting. Vi mennesker liker å være til hjelp, å bety noe for noen og være den som bærer – som for eksempel i ansvaret for egne barn. Men når det blir over lang tid og kanskje også uten tidsavgrensning, blir det krevende. Uansett hvor investert, motivert og godt menneske man er, vil man bli sliten.
Altoppslukende
Han viser til Olaug Nilssens forfatterskap og boka «Tung tids tale», som handler om en liten gutt som mister språket og forandrer personlighet. For moren begynner en kamp, først for å forstå hva som skjer med gutten, deretter for å få hjelp til å gi ham den omsorgen og oppfølgingen han trenger. Familien befinner seg plutselig i en svært utfordrende livssituasjon og må gjennom lange og utmattende prosesser. Mødre skal aldri gi opp, blir det sagt, men hva er aksept og hva er å gi opp?
– Nilssens siste bok, «Uønska åtferd» handler om hvor utrolig oppslukende pårørenderollen kan bli og hvordan den kan gå på bekostning av ikke bare hensynet til seg selv, men også til det andre barnet. For når sønnen har en utviklingshemming og trenger mye oppfølging, går det utover datteren. Et umulig dilemma som man som forelder aldri helt kan lykkes med, fastslår Peder Kjøs og legger til:
– En ting er når sønnen er liten, men når han vokser til og får drifter han verken forstår eller klarer å grensesette, blir det langt mer komplisert og utfordrende.
Uansett hvor investert, motivert og godt menneske man er, vil man bli sliten.
Faller utenfor
Å være pårørende, kan bli så altoppslukende at man ikke bare faller utenfor samfunn og sosiale relasjoner, men også seg selv. Omkostningene blir som regel store og jevnbyrdige relasjoner har en tendens til å bli skjøvet utover sidelinjen.
– Det velmenende «Nå må du huske å prioritere deg selv», blir for den pårørende et provoserende utsagn og kanskje mest av alt en bekreftelse på at omgivelsene ikke forstår noe. De som står i tunge pårørenderoller – over tid – lever med en forpliktelse de ikke kan slippe tak i. For noen kan det være til hjelp å søke fellesskap med andre som befinner seg i liknende situasjoner og som er i stand til å forstå, framholder Peder Kjøs og minner om at pårørenderollen i stor grad dreier seg om en dypt menneskelig følelse av plikt.
– Når vi har mulighet til å gjøre noe med andres behov, føles det som en forpliktelse å stille opp. Det er et krav man kjenner på, et krav som jo dypest sett også er selve grunnlaget for at menneskelige samfunn skal fungere, sier han.
Sidesamfunn
Psykologen er opptatt av at det ikke finnes én måte å løse disse tingene på. For noen er pårørenderollen selve tilværelsen. De har innfunnet seg med situasjonen og lever på mange måter i et sidesamfunn:
– For noen kan det fungere. Andre har behov for pauser, noe vi, som ikke står i slike situasjoner selv, nok umiddelbart tenker er det beste. Men det er veldig forskjellig fra pårørende til pårørende. For noen er pårørendeoppgaven blitt selve tilværelsen. Det sitter langt inn i sjelen, dette.
Peder Kjøs framhever at den pårørende må finne sin egen måte å løse ting på – og få lov til det. Samtidig som det er et ansvar man verken må, bør eller kan ta helt alene.
– Vi har våre forestillinger om hvordan ting skal gjøres, noe også systemet legger opp til. Men det gjelder å finne best egnede veier, påpeker han.
Det velmenende «Nå må du huske å prioritere deg selv», blir for den pårørende et provoserende utsagn og kanskje mest av alt en bekreftelse på at omgivelsene ikke forstår noe.
Ytre press
Én utfordring er at systemet bygger på faste standarder og lovverk. En annen ting er presset man som pårørende kan kjenne på, både fra familiemedlemmer og omgivelsene for øvrig.
– Så vidt jeg vet er forekomsten av skilsmisser større i familier med stor omsorgsbyrde. Det er ikke alltid slik at vanskelige tider bringer oss sammen, selv om vi helst vil at det skal være slik, sier Peder Kjøs.
Det er et evig dilemma. For når oppgaven, som man ikke nødvendigvis har bedt om, men fått, er blitt selve livet, er det vanskelig å passe på å ikke falle utenfor.
– Å finne balansen for sin egen del, som pårørende, er vanskelig. Fra andre, både innenfor og utenfor, får man høre at man ikke må ha dårlig samvittighet. Men det har man. Det er et helt normalt fenomen for de med pårørendeansvar. For veldig, veldig mange pårørende er det å være tilstrekkelig rett og slett ikke mulig. Å gjøre så godt man kan og få forståelse for det, er når alt kommer til alt, kanskje det aller viktigste.
Kort om Peder Kjøs:
Peder Kjøs er en ledende profil innen psykologi og psykoterapi i Norge. Som programleder og terapeut i TV-programmet «Jeg mot meg» på NRK1 og gjennom podcastene «Hos Peder» og «God bedring», har han også blitt et kjent navn. Han skriver for noen av de største norske avisene og er blitt en ettertraktet foredragsholder innenfor psykisk helse og menneskelige relasjoner.
Peder Kjøs ble utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo i 1997. Han er spesialist i klinisk voksenpsykologi (2005) og har doktorgrad i psykologi (2017). Han har bakgrunn fra avhengighetspsykologi, barnevern, psykiatrisk sykehus og privat praksis og har jobbet som veileder og kursholder for psykologer i høyere utdanning. Peder Kjøs har også skrevet en rekke bøker.
I helsetjenesten
