I helsetjenesten
På skolen
I arbeidslivet
For studenter
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover
18. desember 2023

Felles forståelse av psykisk helse – hva må til?

Å oppdage og sikre at barn som pårørende får oppfølging, kan være vanskelig og krevende. Dersom familien snakker et annet språk og har et annet syn på kropp og helse, kan oppfølgingen på mange måter virke svært utfordrende.
Felles forståelse av psykisk helse – hva må til?
Ellipse%2035
Warsame%20Ali
Tekst:

​Warsame Ali

Master i psykologi
Vi vet at barns psykisk helse forbedres dersom de får vite mer om en av familiemedlemmenes sykdom. Det at barn holdes utenfor, forsterker uroen hos barnet.  Vi har ikke alltid tenkt sånn. Det har vært en prosess hvor vi har utviklet våre holdninger og perspektiver. Og vi ser annerledes på barns forståelse og behov for informasjon i dag enn vi gjorde før.

Vi vet at psykiske lidelser oppdages senere hos innvandrere enn blant etniske nordmenn. En av årsakene til det er stigma og tabu. Dette gjelder særlig innvandrere som kommer fra land hvor det ikke eksisterer psykisk helsevern i norsk forstand. I miljøer der det er knyttet stor skam til psykisk lidelser vil dette naturligvis påvirke hvorvidt foreldrene deler informasjon med barna. Enten i fare for at barn forteller det videre, men også for å sikre en form for beskyttelse. Foreldrene ønsker kanskje å skåne barna for informasjon som kan gjøre dem trist, bekymret, stresset osv. Men det er også andre elementer som kan forsterke behovet for å ikke fortelle.

 

Frykt

I mangel på informasjon har vi lett for å tro det verste. For noen innvandrerfamilier kan dette føre til at noen holder igjen informasjon i fare for å miste barna. Dersom en familie er usikre på forløpet fremover, kan man ikke forvente en like stor aktiv deltakelse som pasient. Dette gjelder særlig der det er en frykt for barnevernet og å miste omsorg for barnet. Dette kan føre til at utfordringer i hjemmet ikke blir delt. Nettopp fordi å miste barna, for mange, tross alt er verre enn den nåværende situasjonen. Hvordan skaper vi tillit og en relasjon med disse familiene slik at hjelpesystemet fanger dette opp mye lettere?

 

Språkbarrierer og tolkebruk

Språkbarrierer er en utfordring for helsevesenet. En stor andel av innvandrere i Norge i dag har kort botid, og vi vet det tar lang tid og lære et språk skikkelig. Der hvor det ikke brukes tolk øker sannsynligheten for misforståelser kraftig. I rapporten «Oppfølging av barn som pårørende» fra 2015, som jeg var medforfatter i, uttrykte helsepersonell at de vegret seg for å bruke tolk. Det var vanskelig og det tok mye lengre tid å etablere en relasjon. En slik vegring skaper et ufullstendig bilde av situasjonen og familielivet hjemme. Der hvor vi ikke har hele bildet, fyller vi som regel inn puslebitene selv. Har vi da et fullstendig bilde eller kun en antakelse?

Kommunikasjonsutfordringer gjør det også vanskelig for innvandrerfamilier å vite hvor man kan få hjelp. Det norske helsevesenet er komplisert og det krever en viss kunnskap og forståelse fra pasienten. Mye av informasjon vi får, særlig i brev, er komplisert og ikke godt nok tilpasset. Dette fører til at en del av befolkingen ikke vet hva alternativene er og hva de faktisk har krav på. Dermed er sannsynligheten mindre for at familienes behov og utfordringer kommer frem. Det er viktig at en enhver avdeling har en godt innarbeidet rutine for tilkalling av tolk og at eventuell oversatt informasjon er tilgjengelig for helsepersonell til å dele ut. Ved at dette blir standardisert, unngår vi at det er opp til hvert enkelt helsepersonell å finne ut av det selv når en situasjon oppstår.
 

Vi vet at psykiske lidelser oppdages senere hos innvandrere enn blant etniske nordmenn. En av årsakene til det er stigma og tabu.


Syn på omsorg

Stigma og tabu rundt psykisk helse kan lede til et fokus på de somatiske plagene og ikke de psykiske. I samme undersøkelse fra 2015 utrykte noen av innvandrerpasientene at de unnlot å fortelle om de psykiske plagene. De ville helst skåne barnet fra informasjonen om lidelsen: Dette trenger de ikke å vite. Helsepersonell kan oppleve en usikkerhet i hvordan sikre god oppfølging til barn som pårørende dersom foreldrene ikke vil fortelle. I slike tilfeller kan det være lurt å undersøke hvorfor pasienten har en slik oppfatning. Hva kommer det av? 

En holdning endrer seg ikke over natten. Det er en prosess: Gjennom informasjon og forståelse kan man endre sine holdninger. Dersom foreldrene blir fortalt at de tar feil og dette er hvordan vi gjør det i Norge, vil dette neppe bidra til forandring av synspunkt og ståsted, men heller forsterke det og dermed svekke både relasjon og tillit. Hvis vi forstår konteksten og den nåværende situasjonen pasienten befinner seg i, kan det være lettere å forstå hvorfor de tenker slik. Puslebitene faller på plass.

 

Felles forståelse

Når vi føler oss forstått og hørt, er vi mer tilbøyelige for ny informasjon. Det krever at helsepersonell, som kanskje er vant til å gi ett korrekt svar til én gitt situasjon, er trygge på å stå i usikkerhet og ikke vite helt hvorfor pasienten tenker på denne måten. Det krever en tålmodighet av helsepersonellet til å bruke litt mer tid på å komme frem til hvordan sikre den felles forståelsen. Helsepersonell er selvfølgelig også avhengig av systemet her for å sikre dette. Det krever et system som sikrer korrekt tolkebruk, godt tilpasset informasjon og rom for helsepersonell til å utveksle erfaringer seg imellom, slik at best praksis blir delt. Det må være rom for å tenke utenfor boksen. Dersom det ikke lar seg gjøre å kartlegge familiesituasjonen på en god måte gjennom et kartleggingsskjema, kan man for eksempel tilby et hjemmebesøk hvor man gjennom observasjon får et klarere bilde av utfordringene. Det finnes ikke et fasitsvar på hvordan dette bør gjøres i innvandrerfamilier. Det blir derfor viktig, som i alle andre tilfeller, å ta utgangspunktet i den individuelle familiens utfordring.

 

Kunnskap

I tillegg til å bli flinkere på å tilpasse informasjon, slik at innvandrerfamilier får økt kunnskap om helsevesenet, om sykdommen og muligheter for hjelp, kan vi også bli flinkere til å sikre at helsepersonell får kunnskap og kompetanse om migrasjon og helse. Dette er ikke noe som i dag er godt nok ivaretatt i helseutdanningene i Norge. Økt kunnskap på dette feltet vil skape en mye større trygghet blant helsepersonell på å håndtere uvante situasjoner. Dette vil også på sikt hindre at noen vegrer seg for å ta den samtalen med tolk, ta den samtalen om utfordringene og ikke minst ta diskusjonen om hvordan barnet har det.

Kronikken ble først publisert på Erfaringskompetanse.no
Gjengitt med tillatelse.
Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut