Kommunikasjon – klønete er godt nok

Åpenhet

Når jeg besøker søsteren min på sykehuset, snakker vi om vær og vind, i den tøysete tonen vi pleier. Jeg vil ikke gjøre det enda vanskeligere ved å ta opp sykdommen. Etterpå slipper jeg til redselen, og gråter i bilen hele veien hjem.

Pårørende søster
 

I et velment forsøk på å skåne hverandre kan vi risikere å skape mer avstand. For den pårørende søsteren er det i tillegg utmattende å være positiv og lystig, når hun på innsiden er bekymret, trist og redd. Dette er et vanlig mønster som mange vil kjenne seg igjen i, og som er mulig å komme videre fra.

I eksempelet over kunne den pårørende si:
– Jeg setter sånn pris på å kunne le sammen som vi alltid har gjort. Men innimellom blir jeg fryktelig trist av å se deg ha det vanskelig, samtidig som jeg er redd for å si noe som gjør det verre. Jeg ønsker meg at vi også kan snakke om det vonde. Hva tenker du om det?

Det er viktig for begge å være trygge på at den gode humoren ikke forsvinner på bekostning av de vanskelige følelsene og temaene. Mange vil oppleve det som befriende å oppdage at det er rom for flere ulike følelser i relasjonen.

Nærhet

Vi gikk på tå hev rundt ham hele den sommeren. Forverring av sykdommen ble «elefanten i rommet». Han ble så lett fornærmet, og vi ville ikke gjøre det verre. Helt til den dagen han nesten ropte til oss «Jeg trenger at dere spør!». Da var det som noe løsnet, og jeg klarte å være den modige mamman han trengte.

I eksempelet over forsøker foreldrene å skåne sønnen sin gjennom å ikke spørre, selv om de inni seg er veldig bekymret for hvordan han har det. Når de tidligere har forsøkt å spørre, har sønnen møtt dem med avvisning, noe som de har tolket som «La meg være i fred!». Det er en helt forståelig tolkning. Men noen ganger eksisterer følelser samtidig og oppå hverandre. Sønnen føler seg innerst inne alene og redd, men blir overveldet av å kjenne på det. Derfor avviser han foreldrene.

Andre grunner til at den som er syk trekker seg unna kan være skam. Noen skyver sine pårørende bort fordi den som er syk føler seg som en belastning. Det er forvirrende og vondt å bli skjøvet bort, og pårørende kan selv føle at de ikke strekker til. I eksemplet ble det avgjørende at moren var modig gjennom å tørre å spørre, tørre å vise at hun også er redd, men i stand til å håndtere både sin egen og sønnens redsel, og være en trygg havn. Ofte må mye prøving og feiling til. Pårørende som viser at «Jeg er her når du trenger meg,» uten å presse på, har allerede lagt et viktig grunnlag for å kunne snakke bedre sammen.

Litt klønete, og godt nok

Forsøk heller å slippe til det du faktisk kjenner på, så vil du kunne merke at den andre forstår deg bedre, selv om ordene ikke kom ut helt som du hadde tenkt. Empatien hos våre nærmeste vekkes lettere når vi viser oss sårbare. Vi blir ofte tilgitt mer enn vi tror dersom vi starter med setninger som «Dette synes jeg er vanskelig å ta opp...», «Jeg føler meg litt klønete og vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men...»

Å snakke godt sammen fører til at vi forstår hvordan den andre har det inni seg litt bedre. Det er ikke det samme som å være enige, si alle de riktige tingene, eller fravær av ubehag. Å si noe om det som kjennes mest skummelt og sårbart, kan skape en åpning for resten av familien til å våge å gjøre det samme. Vi sitter igjen med en følelse av å ha kommet litt nærmere hverandre og er mindre alene.