I helsetjenesten
På skolen
I arbeidslivet
For studenter
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover
09. august 2024

Pårørende og pårørendeansvarlig

– Jeg har fått permisjon til å delta på Pårørendekonferansen og går som ansatt, men ser at programmet er like aktuelt for meg som pårørende.
Pårørende og pårørendeansvarlig
Ellipse%2035
Bethi
Tekst:

​Bethi Dirdal Jåtun

Journalist
Helene M. Hiim (38) jobber som vernepleier og er pårørendeansvarlig i hjemmesykepleien i Time kommune, der samtlige avdelinger har en egen pårørendeansvarlig.
 
Det er første gang hun skal være med på Pårørendekonferansen. Hun ser fram til å hente inspirasjon i jobben som pårørendeansvarlig, men opplever også at programmet snakker til henne som pårørende. Å få del i andres erfaringer, ser hun fram til. At konferansen kommer til å gi påfyll både profesjonelt og personlig, er hun sikker på. Hun forteller:

 

Pårørende selv

– Mannen min fikk kronisk utmattelsessyndrom (ME) for tretten år siden. Jeg var 25 år gammel, og vi hadde to barn. Så det var ganske tøft.
 
Livet ble snudd opp-ned:
– I starten var det vanskelig å godta sykdommen. Vi visste jo ikke hva det innebar. Kom han til å bli frisk igjen? Hvor lang tid ville det i så fall ta? Hvordan skulle vi ordne livet vårt rent praktisk?
 
Da de først godtok situasjonen, takket ja til hjelpemidler og begynte å se framover, ble livet litt lettere.
 
 

Velmente råd

– Hva opplever du er de største utfordringene som pårørende?
– Det kan være vanskelig når andre kommer med råd, vel og merke velmente råd, men ikke alltid like gode. Jeg tenker at man skal være forsiktig med å presse råd på andre.
 
Akkurat det har hun tatt med seg inn i jobben:
– Jeg spør alltid først om bruker eller pårørende vil ha råd. Ikke alle ønsker det, og det er ikke alltid at tiden er riktig for det heller. Her må man være nøye med å lese situasjonen, er Helenes erfaring.
 
Når det gjelder barna, har hun og mannen vært opptatt av å gi dem en så normal hverdag som mulig.
– Så ikke situasjonen skal gå for mye utover dem. Alt skal ikke handle om sykdom, sier hun.
 
Det har vært en stor sorg for barna at pappa’n ikke har kunnet være med dem på samme måte som andre fedre.
 
– Men vi har gode besteforeldre som stepper inn. Å kunne spille på nettverket, er viktig, påpeker Helene, som ser fram til flere av foredragene på Pårørendekonferansen i september, der to av dem har et spesielt fokus på relasjoner og et av dem handler også om barn som pårørende, noe hun er opptatt av.

 

Eier sin historie

– Oppgaven er å være en ressursperson på pårørendearbeid, ha oversikt over hvilke rettigheter de pårørende har og snakke deres sak, forteller hun. At Helene er pårørende selv, mener hun er en fordel.
 
– Erfaringene som pårørende er nyttige å ta med seg inn i arbeidet som pårørendeansvarlig, for det er ikke så lett å sette seg inn i situasjonen om man ikke har vært eller er pårørende selv. Men det er viktig å huske på at alle eier sin egen historie, fortsetter hun.
 
Hun tar gjerne imot telefoner fra pårørende som ønsker å snakke om frustrasjoner eller som har ulike spørsmål.
 
– Det er viktig å kunne snakke om forventningsavklaringer, slik at begge parter har samme forståelse om hva vi i hjemmesykepleien kan bidra med, sier hun.

 

Jeg spør alltid først om bruker eller pårørende vil ha råd. Ikke alle ønsker det, og det er ikke alltid at tiden er riktig for det heller. 

 

Flere perspektiver

– Det er også viktig å lytte til de pårørende selv om vi ikke alltid kan gjøre så mye mer fra eller til. Vi er helt avhengige av å spille på lag med dem for å få gjort en best mulig jobb, påpeker hun. Dessuten:
 
– Å faktisk snakke med pårørende er verdifullt, for de står pasienten nærmest og sitter som regel på viktig informasjon.

Helene M. Hiim opplever at pårørendefokuset er godt til stede i avdelingen. Hennes oppgave er å bidra til at fokuset opprettholdes:
 
– Når vi har samtaler i forhold til en bruker, for eksempel, så skal flere perspektiver ivaretas, både brukerens, vårt og de pårørendes. Jeg ser det som min oppgave å sørge for at pårørendeperspektivet også kommer fram.

 

Vær mer personlig

Hun mener at helsearbeidere med større frimodighet kan dele av sine egne personlig erfaringer både i forhold til brukere og pårørende. Men man bør ta noen kjappe avklaringer med seg selv først:
 
Er det man ønsker å dele ferdig bearbeidet? Har det nytteverdi for den andre? Vil det ta bort fokuset fra bruker eller pårørende og over på meg?  
 
– Jeg har tidligere jobbet innen psykisk helsevern, det var der jeg lærte dette. Siden har jeg anvendt det. Som regel er vi for reserverte, samtidig som vi også må passe på å ikke bli for private. Vi må være bevisste på hva vi deler.
Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut