I helsetjenesten
På skolen
I arbeidslivet
For studenter
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover
07. januar 2025

Fra fokus på pårørende med minoritetsbakgrunn til å snakke om maktubalanse

Da Ragnhild Gulestø ønsket å se på helsetjenesten i et fugleperspektiv, ble hun overrasket over hvor «snill pike» hun selv var. Gjennom doktorgradsarbeidet ble hun tøffere. Nå snakker hun gjerne om maktfordeling ved samhandling i helsetjenesten.
ragnhild-gulestou-2
Ragnhild Gulestø gjennomførte i 2023 en doktorgrad* om hvilke oppfatninger pårørende med minoritetsetnisk bakgrunn og ansatte i norsk kommunehelsetjeneste har til hverandre. Underveis i arbeidet ble hun stadig mer opptatt av en maktubalanse i relasjonen. Likeledes ble hun skeptisk til om det finnes avgjørende fellestrekk ved pårørende som ikke er «helnorske»? Hvis det skulle finnes, burde også alle «helnorske» pårørende ha like reaksjonsmønstre, forventninger og ønsker til helsearbeidere som yter hjelp til deres nære.

Gulestø setter et spørsmålstegn ved et system som i stor grad legger opp til at alle skal få det samme helsetilbudet, til samme tid og gjort like raskt. Nysgjerrigheten som er avgjørende for å forstå en annens behov, blir borte i en slik behandlingskultur, hevder hun. Det favoriserer dessuten pårørende som skjønner systemet og innehar den kunnskapen som forventes.

 

Pårørende som ikke forstår

– I doktorgradstudiet ble noen av helsearbeiderne som jeg intervjuet, litt harde når de snakket om de pårørende. Noen var nesten litt irriterte på de pårørende som ikke forstod opplegget. Andre savnet tid til å sette de pårørende inn i hvordan systemet virket. Slik ble gjennomgangstonen at de pårørende måtte forstå – slik at helsearbeiderne fikk gjort den jobben de skulle gjøre på den måten de hadde blitt lært opp til. Slik endte de pårørende som enten «hemmere» eller «fremmere» i jobbhverdagen i hjemmesykepleien og demensteam i kommunehelsetjenesten. Dette var to begreper som vi brukte i avhandlingen.

– Måten noen av informantene snakket på, bar preg av et «vi» mot «dem». Det var som at idealet var at alle burde være like og at det ville føre til en lik og rettferdig fordeling av de hjelperessursene man har. En slik tankegang gjør at man ikke i tilstrekkelig grad lytter til den enkeltes individuelle behov. Ulikhetene ble fort begrunnet i en annen etnisk tilhørighet enn sin egen. For meg er det diskriminerende.

 

En stor kompleksitet

Gulestø mener at forklaringsmodellene som råder i kommunehelsetjenesten blir for lettvinne. Forhold som sosial klasse, utdanning eller kjønn kan ha vel så stor innvirkning – akkurat som det finnes forskjeller basert på disse kategoriene for pårørende som er født i Norge av foreldre som selv er født i Norge. Dessuten vil hun i mye større grad vektlegge hvordan selve samhandlingen mellom den som tilbyr og mottar hjelp påvirkes av mellommenneskelige, sosiale og strukturelle forhold.

– Er man forutinntatt og tenker at det er den pårørendes etniske tilhørighet som stopper eller vanskeliggjør samhandlingen, begrenser man muligheten for å lære av hverandre. Hvis man heller ikke reflekterer over sider og sannheter i den behandlingskulturen man selv er en del av, blir det vanskeligere å forstå hvordan egen kultur innvirker på den man skal støtte.

– Videre må man bruke seg selv og sine ressurser og være bevisst på hvordan det tas imot av den andre. Strukturelle forhold som at helsearbeiderne har tidsnød, skal være effektive og stadig skal jobbe smartere, virker inn. Også hvor samhandlingen skjer rent fysisk, vil ha innvirkning på hvordan hjelpen oppfattes og blir gjennomført. Det er rutiner og prosedyrer, retningslinjer og tidsrammer som ikke passer for alle. Det favoriserer de som skjønner seg på systemene, forteller forskeren som nå er førsteamanuensis på Fakultet for helsevitenskap på VID i Oslo.

 

Studentene omfavner kulturen

Gulestø underviser på førsteåret på sykepleieutdanningen. Hun prøver å få studentene til å bruke seg selv, lytte til pasienten eller den pårørende og være mer til stede i situasjonen. Hun oppfordrer studentene til å være kritisk til den rollen man skal inn i som sykepleier. Det syns hun ikke at hun alltid lykkes med.

– Jeg ser for eksempel at studentene i praksisperioder i stor grad bare kopierer veilederens måte å gjøre ting på. Det skaper både passivitet og lite engasjement. Det tror jeg er energitappende i lengden. Det er som at man gjør det «riktige» hvis man unngår å sette egen farge på det man gjør. 

 

Vi kommer langt med å erkjenne at vi alle er ulike på hver våre måter. Systemet man er del av som helsearbeider, innvirker i måten vi oppfatter, forstår og tolker både pasienter, brukere og deres pårørende, helt uavhengig av etnisitet.

 

Utfordringer i eget doktorgradsprosjekt

Gulestø innrømmer at hun kjenner seg igjen i denne litt «flinke» måten å utføre arbeidet på. Doktorgradsprosjektet var langt på vei ferdig definert før hun ble ansatt som stipendiat. Hun var den eneste stipendiaten på prosjektet og følte fort på at hun «burde» utføre jobben slik man hadde planlagt. Under forskningsintervjuene ble hun redd for å trå feil; for eksempel ved å være for aktiv i intervjusituasjonen. Slik hun ser det nå, kunne hun ha fått mer ut av det hvis hun hadde turt å spørre mer. Når hun skulle skrive, fikk hun betenkeligheter.

– Jeg kjente et veldig behov for å få mitt eget avtrykk. Jeg kunne ikke bare stå på en disputas og si sånn; Jeg gjorde dette fordi det var sånn prosjektet var tenkt.

 

Bruk av kilder fra andre fagdisipliner

Det var da hun fikk behov for å dra inn litt utradisjonelle kilder, i alle fall innenfor sykepleien. Den franske sosiologen og filosofen Pierre Bourdieu ble sentral. Han var opptatt av maktstrukturer, særlig hvordan de virker i det skjulte. Bourdieu mente at samfunnet er preget av maktforhold som er innebygd i våre vaner, kulturelle normer og sosiale strukturer. Han utforsket hvordan vi som mennesker navigerer og posisjonerer oss på ulike samfunnsarenaer.

– De franske kritikerne treffer meg. De provoserer, det syns jeg er gøy. I starten ble denne tilnærmingen litt utfordrende i forhold til at han også var en ukjent teoretiker for mine veiledere. I tillegg var jeg og veilederne ukjente for hverandre, og jeg var redd for å «trå feil» i henhold til den originale prosjektideen. Vi måtte bli kjent med hverandre – akkurat slik man trenger for å få god samhandling i tjenestene.

Hun og veilederne diskuterte og erkjente at de nye perspektiver måtte inn. Det ble mer og mer tydelig at de pårørende ikke var en homogen gruppe og at tabeller om sosiodemografiske data (f.eks. kjønn, alder, etnisitet), ikke var nok for å kunne forklare denne heterogeniteten.

– Jeg ble mer interessert i hvordan de pårørende forstod systemet i tjenesten og hvordan de tilpasset seg de strukturene som de måtte forholde seg til. Generelt sett var de takknemlige og forståelsesfulle på helsepersonellets vegne. De var bevisste på at de ble vurdert av helsepersonellet og ville derfor ikke blande seg inn. Ikke forstyrre og i alle fall ikke klage. Til meg sa de at de fikk en dårlig tjeneste.

– De snakket om at det kom så mange forskjellige pleiere på ulike tidspunkter, at det var uforutsigbart, ting ble gjort for kjapt eller at man gjorde ting på en måte som den syke ikke forstod. Egentlig det samme som mange andre pårørende snakker om. Mine informanter la likevel skylden på seg selv; at de ikke hadde spurt om mer hjelp eller unnskyldte helsearbeiderne fordi de hadde gjort så godt de kunne. Noen valgte å si nei til hjelpen fordi de fikk ikke den hjelpen de trengte. Vi er med andre ord tilbake til en maktfordeling som ikke er i balanse – og som har lite med etnisitet å gjøre. 

 

Snakker ikke om de samme tingene

– Hva ble sagt om språkproblemer?
– Der er du inne på noe vesentlig. Det endte nok litt slik at helsearbeiderne snakket om de pårørende som ikke snakket norsk og at det i seg selv var utfordrende. De pårørende som stilte til intervju, var gjerne folk som hadde vært i Norge i mange år og som snakket flytende norsk. Det var slik det måtte bli ettersom det var vanskelig å få folk til å stille, både av helsearbeidere og av de pårørende. Forskningen er altså ikke matchet; jeg snakket med andre pårørende enn dem som tok imot hjelp fra de helsearbeiderne som jeg intervjuet. Det var en svakhet med forskningen, men det viser i seg selv at det er lett å snakke om et problem som overskygger andre aspekter i relasjonen og som slett ikke gjelder for alle i gruppen. 

– Hva tenker du om at man er opptatt av såkalt tverrkulturell kompetanse? 
– Det er vel og bra, men igjen – det handler mest av alt om å lytte til hverandre uten å være forutinntatt. Vi kommer langt med å erkjenne at vi alle er ulike på hver våre måter. Systemet man er del av som helsearbeider, innvirker i måten vi oppfatter, forstår og tolker både pasienter, brukere og deres pårørende, helt uavhengig av etnisitet.

*Gulestø sin doktorgrad har tittelen: Social interactions in municipal healthcare – A qualitative study exploring the perceptions of family caregivers from minority ethnic backgrounds and healthcare personnel employed in dementia teams and home-based care

Ellipse%2035
Tori
Tekst:

​Tori Flaatten Halvorsen

Allmennlege, fotograf og journalist
Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut