I helsetjenesten
På skolen
I arbeidslivet
For studenter
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover

Hvordan støtte pårørende og etterlatte ved selvmord?

Omkring 650 mennesker har tatt sitt eget liv hvert år de siste årene. Over 70% av dem er menn. Forekomsten av selvmordsforsøk anslås å være ti ganger så høy. For hvert menneske som dør eller gjør et selvmordsforsøk, blir minst seks nære familiemedlemmer berørt.
getty-images-GrNZDJhrLKw-unsplash
Case
Veiledning av foreldre til barn som pårørende
maximize-2
Case
Å møte skyldfølelse og sinne etter selvmord
maximize-2
Omkring fem prosent av mennesker innlagt på sykehus etter selvmordsforsøk har eneomsorgen for barn. Hvert tredje barn kjenner til sin forelders selvmordsforsøk og hvert fjerde barn er til stede under selvmordsforsøket. Det betyr at det er mange barn som blir berørt ved selvmord og selvmordsforsøk hvert år.

Å bli berørt av selvmord og selvmordsforsøk vil hos de fleste, både barn og voksne, være en svært traumatisk belastning og vil kunne føre til nedsatt helse, funksjon og livskvalitet.

Nære etterlatte ved selvmord har også to til tre ganger høyere risiko for selv å gjøre forsøk på å ta sitt eget liv, og mange har selvmordstanker. Å støtte etterlatte er også et selvmordsforebyggende tiltak.
 

Skyldfølelse, skamfølelse, sosialt stigma er bare noen eksempler på de følelsene etterlatte kan kjenne på.


Pårørende og etterlatte vil ha behov for støtte, men kan ha vanskelig for selv å vite hva slags støtte de trenger i akuttfasen. Skam kan gjøre terskelen for å be om hjelp høyere enn ved andre typer dødsfall. Behovet for støtte kan vare over lang tid.
 
Det å oppleve selvmord i nær familie, medfører tilleggsdimensjoner til sorgen over å miste en man er glad i. Fagpersoner må anerkjenne disse dimensjonene.
 
Sinne og frustrasjon mot den som er død kan være vanskelige følelser å håndtere, og kan i sin tur gi forsterket opplevelse av skyld og skam.
 
Mistillit, sinne og bitterhet rettet mot hjelpeapparatet er ikke uvanlig. Etterlatte kan kjenne seg sviktet. Slike følelser og opplevelser kan bidra til at etterlatte ikke søker hjelp og støtte for egen del.

Vanlige reaksjoner hos pårørende og etterlatte:

  • følelse av sjokk og uvirkelighet. Kan dette ha skjedd?
  • ​sorg, smerte og fortvilelse
  • ensomhet, tomhet, meningsløshet, tristhet og hjelpeløshet
  • sinne, bebreidelse og opplevelse av å være forlatt og sviktet
  • lettelse; best at det gikk som det gikk
  • skyld og skam; hva har jeg gjort galt, hva vil folk tenke?
  • angst, rastløshet, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, mareritt eller kroppslige symptomer. 
     
– NSSF, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging

Barn og unge pårørende

Barn som er pårørende til foreldre som gjør selvmordsforsøk eller tar sitt eget liv, er en spesielt sårbar gruppe. De har økt risiko for egne psykiske helseplager og egen selvmordsatferd. Det er også økt risiko for svakere skoleprestasjoner, kriminalitet og rusmisbruk hos disse barna, sammenliknet med andre barn.
 
For barn oppleves det som en stor påkjenning og en avvisning at en forelder forsøker å ta sitt eget liv eller tar sitt eget liv. Ved selvmordsforsøk kan barnet fortsette å leve med frykten for at forelderen skal gjøre det på nytt. Barn som opplever foreldres gjentatte trusler om eller forsøk på å ta sitt eget liv, lever med sterk uro. Uroen er så plagsom at noen kan ønske at forelderen skal lykkes med å ta livet sitt, noe som igjen gir økt skyldfølelse og angst.
 
Tidligere trodde man at det å ha barn beskytter mot selvmord og selvmordsforsøk, men det viser seg at samspillsproblemer og konflikter knyttet til omsorgen for egne barn kan bidra til å utløse et selvmordsforsøk hos den voksne.

Hva kan du gjøre?

  • Husk at det ikke er farlig å spørre om noen har selvmordstanker – åpenhet kan redde liv.
  • Gi uttrykk for at du er tilgjengelig for samtaler med pårørende.
  • Ved å skaffe deg informasjon og kunnskap, kan du bli en trygg person i møte med pårørende og etterlatte. I beste fall kan et møte med en trygg fagperson senke terskelen for å snakke om vonde og såre temaer.
  • Snakk med kolleger om eksistensielle tema for å istandgjøre deg selv til å stå i krevende pårørendemøter. 
  • Ikke sitt med tanker og følelser alene – husk at det er viktig å ha systemer for kollegastøtte både før og etter krevende samtaler, hendelser og perioder. 

Hvordan kan du som fagperson ruste deg selv for samtaler rundt dette temaet?

Det kan være belastende å arbeide med mennesker i krise eller som har det vondt. Samtidig er det svært meningsfullt og viktig. For å stå i slikt arbeid over tid, må man finne en balanse i eget liv slik at man ikke blir utbrent. Skal man være i stand til å gi god støtte og omsorg for andre over tid, må man derfor ta vare på egen helse.
 
Fagpersoner og andre støttepersoner trenger gode og trygge fellesskap med muligheter for å diskutere og dele vanskelige og belastende saker. Økt fokus og refleksjon rundt temaet eksistensiell helse, kan ha innvirkning på hvor trygg du er til å gå inn på temaer som selvmordstanker og selvmordsforsøk. Eksistensielle tema kan være meningen med livet, meningsløshet, ensomhet, døden og ansvar eller forpliktelser.
 
Leder har ansvar for å legge til rette for de nødvendige rammene, og kan sørge for veiledningsressurser når det er nødvendig, men hver enkelt har ansvar for å kjenne seg selv og uttrykke egne behov.
 
Som fagperson kan du også ha ubearbeidede eller pågående livshendelser i eget liv. Dersom du i slike tilfeller får støtte og hjelp i møte med egne livsutfordringer, kan det du har opplevd gi en styrke du kan ta med deg i møtet med andre.
 
I perioder kan det være behov for å skjerme seg for noen oppgaver, for eksempel hvis man erfarer selvmord eller andre kriser i egen familie.
Opprinnelig publisert: 30. januar 2023
Sist oppdatert: 13. april 2023


Skrevet av:
Faggruppen på Pårørendesenteret

Kilder: Psykologtidsskriftet.no – fagessay, Psykologtidsskriftet.no – fra praksis, Forskning.no, NSSf.no

Var dette nyttig?

Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut