Hvordan støtte pårørende til noen med ADHD?

ADHD kan medføre utfordringer i hverdagslivet, både på skole, studiet eller jobb, og i nære relasjoner hos noen. Det er mange som har ADHD, både voksne og barn, og det er derfor mange som er pårørende til noen med denne diagnosen.

ADHD er tilstand med problemer med nedsatt oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Forkortelsen står for Attention Deficit (Nedsatt oppmerksomhet) Hyperactivity (hyperaktivitet) Disorder (forstyrrelse). 
 
ADHD er en vanlig tilstand hos barn. I Norge antar man at mellom 3 og 5% av barn under 18 år har ADHD. Det er flere gutter enn jenter som diagnostiseres med ADHD. Det er mulig at ulikheten i hvordan tilstanden utrykkes hos jenter og gutter bidrar til at ADHD ikke fanges opp i like stor grad hos jenter. Det anslås at omtrent 60% av barn og unge med ADHD fortsetter å ha symptomer etter at de blir voksne. 
 

Ved behandling og støtte til mennesker og familier med ADHD er målene: 

• at både personen selv og de pårørende skal få kunnskap om tilstanden 

• at symptomene på tilstanden skal være minst mulig plagsomme 

• at personen med tilstanden skal leve et best mulig liv 

• at de ressursene personen selv har og de som pårørende og nettverk har, skal brukes på en god måte 

 
For barn og unge må behandlingstiltak inkludere og involvere familien, barnehagen eller skolen. Som fagperson er det viktig å anerkjenne at hele familien, nærmiljøet og tjenestene må samarbeide godt for å være til hjelp for personen og hele familien. 

Hvordan kan du som fagperson ruste deg selv for samtaler rundt dette temaet?

Å ha kunnskap om en tilstand, hvordan den kommer til uttrykk og hva som er til hjelp, er viktig for pårørende. Pårørende vil støtte og hjelpe den de er glade i, men vet ikke alltid hva som er lurt å gjøre. Å sørge for at de kjenner seg trygge på hvordan de skal møte utfordringer i hverdagen er en oppgave fagpersoner bør legge stor vekt på. 

I møtet med pårørende kan det være nyttig å sortere, både for seg selv og den pårørende, når man snakker om den som har diagnosen og hva den personen trenger av støtte, og når man snakker om den som er pårørende og hva den personen trenger for å stå i sin hverdag. 
 
Å reflektere over egen «handlings-iver» kan være lurt før samtaler med pårørende. Det er fort gjort å havne i en situasjon hvor man som fagperson blir sittende og gi råd uten at man har tatt seg tid til å undersøke om det er råd den pårørende trenger. Kanskje er det først og fremst rom og tid til å dele sine opplevelser og frustrasjoner som er behovet. Å være åpen for at behovene er forskjellige kan være en hjelpsom holdning.