Når helsepersonell selv blir pårørende

Det er vanskelig å ha klare skiller mellom det å være fagperson og det å være pårørende. Denne dobbeltrollen kan tære på kreftene og blir en ekstra omsorgsbelastning. Vi får mindre tid til nødvendig avkobling når vi står i de samme problemstillingene både på jobb og privat.

Pårørendealliansen gjennomførte i 2017 en spørreundersøkelse, der 74% av deltakerne svarte at de opplevde at pårørenderollen hadde negativ innvirkning på egen helse. Når du er både fagperson og pårørende, er vår erfaring at denne slitasjen i mange tilfeller blir enda større. De samme egenskapene, prioriteringene og verdiene som får oss til å velge et yrke innen helse- og omsorg, kan også gjøre seg gjeldende når ansvaret og oppgavene knyttet til en pårørenderolle skal fordeles innad i familien. 

For mange pårørende, pasienter og brukere kan det være naturlig å henvende seg til den i familien som har helsefaglig utdannelse. Kjennskap til fagterminologi, helsesystemet og behandlingspraksis kan være medvirker til at helsepersonell, ofte får og tar en nøkkelrolle i familien. Dette blir krevende over tid og kan gi en opplevelse av å alltid være på jobb.

Det å være pårørende er selvsagt noe helt annet enn det å være fagperson. 

Anne Kristine Bergem, psykiater

Balansekunst

Som mange andre pårørende, kan helsepersonell frykte at det vil få negative konsekvenser for pasienten om de stiller krav til behandling og oppfølging av deres kjære. De kan være redde for å påpeke selv åpenbare feil og mangler, i frykt for å fremstå som «besserwissere». De kan da komme i en lojalitetskonflikt til den de er pårørende til, og få dårlig samvittighet for at de ikke får rett behandling. Utfordringen blir å finne en balanse i hva de skal ta opp med de ansatte og hva de kan akseptere å la ligge. 
 

Viktig med rolleavklaring

For mange er det utfordrende å få til god rolleavklaring i pårørendesamtaler der den pårørende også er helsepersonell. Det er viktig å finne riktig balanse mellom å gi rom til å være privatperson og å respektere helsekompetansen de har som fagpersoner.

Se vårt filmarkiv for mer om dette temaet

Omsorgstretthet

Som hjelpere, profesjonelt og privat, kan vi komme i situasjoner der vi gir av oss selv, er empatiske og omsorgsfulle over så lang tid at summen av belastninger blir i overkant stor. Å forholde seg til lidelse, sterke inntrykk og vonde historier er følelsesmessig belastende. Når ansvaret blir for stort, oppgavene for tunge, presset for høyt og de vonde historiene for mange, er risikoen for  omsorgstretthet og utbrenthet høy.

Omsorgstretthet kjennetegnes blant annet av utmattelse, fysiske plager, endret søvn, nedsatt konsentrasjon, redusert yteevne og selvfølelse, følelse av utilstrekkelighet, redusert empati, nummenhet, ansvarsfraskrivelse, angst, irritabilitet og sinne.

Helsekompetanse – et tveegget sverd

Kunnskapen du innehar som fagperson, kan ha både positive og negative sider. På den ene siden vil du kunne nyte godt av fagkunnskapen og erfaringene dine med å navigere i et komplekst helsesystem. På den andre siden kan både du og de nærmeste rundt deg, ha urealistiske krav og forventninger til hva du som fagperson burde forstå, forutse og få til. 

Du kan også havne i det dilemma at den du er pårørende til ikke ønsker behandling, som du med din kunnskap vurderer som nødvendig. 

Innsikt i sykdoms- og behandlingsforløp, konsekvenser av manglende eller ineffektiv behandling, kan føre til at du får andre bekymringer enn pårørende uten denne kunnskapen. Du kan ha et ønske om å skjerme dine kjære fra unødig innsikt i dine bekymringer, for at de ikke skal smitte over på dem. Konsekvensen av dette kan være at du blir gående alene med tankene og bekymringene. Det vil for mange oppleves ensomt.

Pårørende som ikke jobber innen helse- og omsorgstjenesten, kan også i større grad skjerme seg fra inntrykk av hva som ligger lenger framme i sykdomsforløpet. Dette er ikke alltid mulig når inntrykkene kommer via jobb.
 

Da diagnosen ble stilt fikk jeg dårlig samvittighet for at det gikk om lag en måned før jeg forstod alle tegnene. 

Olaug, sykepleier og mor til datter med diabetes I

Selvhjelpsverktøy for pårørende

Pendlingsrommet kan hjelpe deg til å forstå hva du preges av og hva du trenger.

Du kan lese om «Det naturlige pendlingsrom for pårørende» på Pårørendesenteret.no

Hvordan kan du som fagperson ruste deg selv for å stå i jobb når livet røyner på?

Som helsepersonell har vi ansvar for å skaffe til veie det vi trenger for å tåle psykisk smerte og uro hos pårørende. Vi har også ansvar for å opparbeide oss nødvendig kunnskap og støtte, for å fremstå trygge og empatiske i møte med pårørende i krevende situasjoner. Kunnskap om pårørendes behov, gode kolleger og regelmessig veiledning er viktige faktorer her.  
 

Hjemme. Barna sover. Psykologen kjenner seg sliten. Hun tenker på barna sine. Håper de føler seg trygge og elsket, og at de ikke om tjue år sitter på et psykologkontor og snakker om hvordan mamma brukte opp følelsene sine på å reparere andres barn.

Annicken Martinez- Aasen, Klinisk spesialist i barn og unge

Det er ikke farlig å bli berørt, og mange pårørende vil oppleve det som godt at en samtalepartner viser egne følelser, men det er ingen god situasjon hvis den som er profesjonell blir så overveldet av egne følelser at fokuset flyttes. Gjennom refleksjon og veiledning sammen med andre, kan du bli kjent med og utforske egne erfaringer og reaksjoner, slik at du kan bruke dem på en profesjonell måte til beste for den andre uten å bli overveldet selv.

Å være vitne til at andre ikke har det bra, særlig dem vi står nær, påvirker oss alle. Dette er helt normalt, men det snakkes kanskje ikke tilstrekkelig om hva det gjør med oss.

Opprinnelig publisert: 21. juni 2023
Sist oppdatert: 7. juli 2023

Skrevet av:
Faggruppen på Pårørendesenteret

^{Kilder: «Bevissthet på signaler om omsorgstretthet», «Når helse­personell blir pårørende», «Tilstedeværelsens omkostning», «Vi må snakke om omsorgstretthet», Pårørendesenteret.no}