– Ungdommene graderer ikke smerte og lager ikke hierarkier selv om de står i situasjoner av svært forskjellig karakter og, ytre sett, forskjellig alvorlighetsgrad. Hvor fine de er i møte med hverandre, har både forundret og berørt meg, sier Gry Anette som blant annet har ansvar for ungdomsgruppa som møtes ved Pårørendesenteret i Stavanger annen hver uke. I morgen skal de ta avskjed med en av deltakerne, som nå fyller 18, og som har vært med i gruppa siden 14-årsalderen.
Fellesskapet viktig
– For noen oppleves det vanskelig å skulle gi slipp på gruppa. Vi har snakket om å etablere et fellesskap for de over 18 også, der vi ser for oss et par møtepunkter i halvåret, sier hun.
Ungdomsgruppa møtes annen hver uke, og Gry Anette har vært med siden 2019.
– Ungdommene står i ulike pårørenderelasjoner. Som alt annet her på senteret er tilbudet diagnosenøytralt, og disse ungdommene har erfaring med alt fra nevrologiske til psykiske tilstander til rusavhengighet hos de de er pårørende til, sier hun.
For ungdommene betyr det mye å møte andre som forstår deres situasjon.
– Mange har gode venner, men kan likevel oppleve ensomhet når det gjelder pårørendesituasjonen. Å være sammen med andre som har erfaring som pårørende, som forstår selv om de ikke alltid setter ord på det, og som gir rom for at den enkelte kan være seg selv med hele seg, betyr mye, sier hun.
Å være sammen med andre som har erfaring som pårørende, som forstår selv om de ikke alltid setter ord på det, og som gir rom for at den enkelte kan være seg selv med hele seg, betyr mye.
Gry Anette Øvstegård, familieterapeut og fagkonsulent ved Pårørendesenteret
At hun i sin masteroppgave har valgt å se nærmere på hva støttende relasjoner betyr for unge pårørende med tanke på å kunne tåle de belastningene de står i, har blant annet sin grunn i arbeidet med ungdomsgruppa.
Hvorfor pårørendearbeid?
Hva som ledet Gry Anette Øvstegård inn i pårørendearbeid, har hun ikke ett enkelt svar på.
– Jeg har hatt ulike pårørenderoller i egen familie, som jeg egentlig ikke har tenkt på som sentrale i forhold til yrkesvalg, men som jeg nå ser at nok har hatt betydning, sier hun og forteller at hun har lang erfaring fra arbeid med unge voksne og rus der hun blant annet har jobbet i Bufetat, på et akuttsenter for ungdom, i et kollektiv for unge med rusproblemer og etter hvert også ved en poliklinikk innen rusfeltet.
– Det var spesielt da jeg jobbet ved akuttsenteret for ungdom at jeg innså viktigheten av en helhetlig tilnærming. Tidligere, spesielt da jeg jobbet i kollektivet, var fokuset mye på pasienten alene, og vi hadde lett for å tenke at vi måtte skjerme dem fra en belastende familie, noe som bunnet i manglende kunnskap, men også i fordomsfulle holdninger, sier hun.
Etter hvert begynte hun å få blikk for en mer helhetlig tilnærming, på betydningen av familien og nettverkene rundt pasienten, dynamikken i relasjonene og nettverkets betydning for pasientens utvikling.
– De skal ikke leve livet sammen med oss som hjelpepersoner, men med familien sin eller andre nærstående. Derfor er det så utrolig viktig å også se utover det mennesket som sitter med selve problematikken, påpeker hun.
Trange rammer
Etter flere år ved poliklinikken for unge voksne med rusproblemer, der føringene fra styresmakter og helseforetak stadig økte på, kjente hun at rammene begynte å bli vel trange.
– Jeg opplevde til tider at det ble viktigere å påse at vi hadde foretatt den nødvendige dokumentasjonen og fylt ut de riktige skjemaene, heller enn å trygge pasienten og oss som fagpersoner, sier hun hoderystende. Da var det godt med et støttende kollegafellesskap.
I 2016 fikk hun jobb ved Pårørendesenteret.
– Her visste jeg at jeg ville få muligheten til å være med å skape noe, at jeg ville komme tett på og, ikke minst, kunne stå friere til å foreta valg på faglig grunnlag. Det, sammen med det forebyggende helseaspektet, inspirerte meg veldig.
Digitale brev og chat
I tillegg til å lede ungdomsgruppa, svarer Gry Anette på digitale brev som kommer inn via nettsiden ungepårørende.no og samtaler med barn og unge pårørende enten ansikt til ansikt eller på chat.
– Jeg liker å jobbe med ungdom og tar lett tak i henvendelser fra dem, smiler hun og legger til at hun i tillegg til disse oppgavene også underviser fagpersoner som møter pårørende. Nå sist var hun sammen med 300 helsearbeidere i Bergen kommune.
De kan ha venner, foreldre, søsken eller besteforeldre som har en utfordrende atferd eller en diagnose eller sykdom som gjør det vanskelig.
Gry Anette Øvstegård, familieterapeut og fagkonsulent ved Pårørendesenteret
Når det gjelder de digitale brevene som kommer inn til Pårørendesenteret via nettstedet ungepårørende.no, som Pårørendesenteret driver i tillegg til nettstedet for voksne pårørende og for fagpersoner, forteller hun at henvendelsene er veldig forskjellige. En opptelling nylig, viste at de gjennomsnittlig får inn ett brev i uken, stort sett fra ungdommer som har det vanskelig.
– De kan ha venner, foreldre, søsken eller besteforeldre som har en utfordrende atferd eller en diagnose eller sykdom som gjør det vanskelig. Noen forteller også at de sliter med selvmordstanker eller selvskading, andre at de føler seg annerledes og ikke passer inn. En del tar kontakt fordi de sliter selv, ikke nødvendigvis fordi de står i en pårørenderelasjon, selv om det godt kan være at de også er pårørende, sier hun.
I dialog med unge pårørende
Sammen med en kollega svarer hun på brevene som kommer inn.
– Innsender får en referansekode, som vi legger svaret vårt ut på, slik at ingen andre kan se det. Vi fordeler brevene mellom oss og skrivet et utkast til svar som den andre kvalitetssiker. Å ha et ekstra par øyne på svaret før vi legger det ut, er viktig.
Er spørsmålet formulert på en slik måte at det ikke kan gjenkjennes, og Gry Anette og kollegaen vurderer det som å kunne være viktig også for flere å lese, legger de det etter en stund åpent ut på nettsiden.
– Uansett hva henvendelsen går på, er vi nøye med å gi svar på en slik måte at avsender aldri skal oppleve at de har kommet «feil». Vi takker alltid for at de skriver til oss, anerkjenner at det de står i oppleves som vanskelig og prøver å gå inn i problematikken - slik at vi møter dem. Ofte er anbefalingen vår at de snakker om dette med noen de stoler på. Vi prøver å styrke dem i at det de opplever, er viktig, og at de ikke skal behøve å stå i det alene, men få hjelp til å ha det bedre.
Pårørendelinjen
Utvikling av Pårørendelinjen, som er Pårørendesenterets hjelpetelefon til pårørende og fagpersoner i møte med pårørende, var Gry Anettes hovedfokus da hun kom til senteret i 2016. Gradvis har dette ansvaret blitt overført til andre, men hun ser frem til å være med og
besvare henvendelser fra pårørende og fagpersoner fra hele landet når innspurten på masterarbeidet er over.
Med åpningstider fra 10-17 hver eneste dag, har Pårørendesenteret også knyttet til seg fagpersoner utenfor det faste arbeidsfellesskapet, til å betjene Pårørendelinjen.
– Barn og unge ringer som regel ikke. De benytter heller chatten. Jeg har hatt barn helt nede i 7-8-årsalderen på chat, og vi har flere ganger opplevd at vi har kunnet være til hjelp der og da, mens ting skjer.
– Er det mulig å si noe generelt om hva barn og unge er opptatt av når de henvender seg til dere?
– Noen lurer på om det den eller de de er pårørende til har er «smittsomt», om de kan få samme sykdom eller tilstand selv. De er også opptatt av hvordan de kan være til hjelp slik at andre kan få det bedre. Har de venner som sliter med selvmordstanker eller selvskading, lurer de på hvordan de kan være en god venn, eller de kan være helt fortvilet og lure på hva de kan gjøre både i forhold til seg selv og andre.
Barn og unge trenger noen de kan lufte ting fritt med. Det er en fin trygghet å kunne gi dem, for barn kan ofte ha en frykt for hva som kan skje hvis de forteller om hvordan de har det.
Gry Anette Øvstegård, familieterapeut og fagkonsulent ved Pårørendesenteret
For Gry Anette oppleves det veldig meningsfylt å kunne være det hun kaller «et fritt omsorgsmenneske», som står utenfor det hele.
– Barn og unge trenger noen de kan lufte ting fritt med. Det er en fin trygghet å kunne gi dem, for barn kan ofte ha en frykt for hva som kan skje hvis de forteller om hvordan de har det. Og det trenger ikke alltid være de store tingene som gjør dem usikre og utrygge. Å ha et sted de kan få lufte det, uten at noen trenger å vite hvem de er, kan gjøre en forskjell.
Selvsagt skulle hun av og til ønske at hun hadde mandat til å sette i gang tiltak eller gå inn i situasjoner hun får del i.
– Jeg har muligheten til å gjøre det når ungdommen kommer inn hit. For da er jeg i posisjon til å be om lov til å snakke med foreldrene.
Hun er overbevist om at alle foreldre, uavhengig av evne eller kapasitet, i bunn og grunn ønsker det beste for barna sine.
– Å møte foreldre med det som et selvfølgelig utgangspunkt, er avgjørende, mener hun.
Veiledningen viktig
Ifølge familieterapeut Gry Anette Øvstegård er en av styrkene til Pårørendesenteret den ukentlige veiledningen, der de i halvannen times tid får reflektere over ulike temaer sammen med kollegaer.
– Dette er utrolig viktig for å kunne være en god fagperson i møte med de vi skal hjelpe. Vi har dessuten en policy på at vi skal være tilgjengelige for hverandre i hverdagen – med mindre vi er opptatt i samtaler eller med oppgaver som krever ro og konsentrasjon.
– I løpet av disse årene ved Pårørendesenteret har det jevnlig berørt meg hvordan vi mennesker ser ut til å kunne tåle mye. Dette har gjort meg nysgjerrig på hva det er som hjelper oss til å tåle. Det har blitt fokuset for masteroppgaven min, der jeg ønsker å finne ut hva det er som kjennetegner støttende relasjoner for unge pårørende som opplever sykdom hos søsken.
I tillegg til pårørende, er Gry Anette også opptatt av betydningen Pårørendesenteret har overfor fagpersoner både i helsevesenet og i andre yrkesgrupper der pårørende er en del av bildet. I tillegg til foredrag finner hun det meningsfullt å bidra i arbeidsgruppa som jobber med utvikling og innhold til nettsidene Pårørendeprogrammet.no.
– Her har vi en viktig rolle å spille i lang tid framover, mener hun.
I helsetjenesten
