Når barna holder familieskipet flytende

Barn er helt avhengige av foreldrene sine. Når familien rammes av en krise, vil barna gjøre alt de kan for at ikke familien skal gå i stykker. Barn kan risikere å strekke seg for langt.

Familier i krise

Paul Joachim Bloch Thorsen er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, og jobber som seksjonsleder på Barneposten ved Haukeland universitetssykehus. Han er også styremedlem i Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening i Den norske legeforening. Han møter familier med barn som har utviklet alvorlige psykiske symptomer, og har lang erfaring med hva som skjer med familier i krise.

 

– En krise for en familie kan utløses av mange ulike hendelser. Familien kan oppleve død, at en forelder blir anmeldt for noe, eller at familien får et nytt barn med for eksempel en alvorlig hjertefeil. Mye kan skje i et familieliv, og akkurat hva som skjer spiller mindre rolle enn hvordan familien reagerer. Ved store kriser kan grunnvollen i familien rokkes. Spørsmålet blir da om familien som institusjon overlever. 

Barnepsykiateren beskriver familien som et skip.
 
– Barn er mer avhengige enn voksne av at fartøyet holder seg flytende. Voksne klarer seg som regel. De kan svømme, det vil si at de har erfaringer og andre kompensatoriske mekanismer enn barn. For barn er det avgjørende at familieprosjektet fungerer for at de ikke skal gå under. 

Barn vil derfor gjøre alt som står i deres makt for å holde familieskipet flytende. Paul Joachim forteller at det ikke er uvanlig at barn endrer væremåte og påtar seg nye oppgaver i en krisesituasjon for å få familielivet til å fungere.
 
– Det er strålende at barn hjelper til. For familien er det supernyttig, sier han. 

Det er både viktig og riktig at alle i familien får lov til å bidra i en vanskelig situasjon, men det blir problematisk når familien blir værende i en vedvarende krise, eller at det stadig dukker opp nye kriser.
 

Problemene oppstår når familien ikke kommer tilbake til sin normaltilstand, og reaksjonene på krisetilstanden blir den nye normalen. 

Paul Joachim Bloch Thorsen, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri

Når barn hjelper til og blir «flinke og snille» for å få familielivet til å fungere, får de ofte positive tilbakemeldinger på denne måte å være på. Barnets nye væremåte var i utgangspunktet en mestringsmekanisme i en krisetilstand, men blir varig, gjerne med foreldrenes bifall.
 
– Barns kompensatoriske mekanismer er positive på kort sikt, men i det lange løp kan de skape problemer, sier barnepsykiateren. 
 

Søsken som pårørende kan selv bli syke

De fleste søsken i familier med syke barn, klarer seg fint. En økt risiko for å utvikle angst og depresjon har vist seg å være til stede på gruppenivå. Men noen søsken blir syke.
 
– Jeg møter noen av disse barna i mitt arbeid. De kommer aldri mens den akutte krisen står på, men gjerne to til tre år etterpå. Hvis et nytt barn med en alvorlig hjertefeil er født inn i familien, eller et barn har vært i en ulykke – søsknenes reaksjoner kommer senere, og da er det sjelden omgivelsene forstår sammenhengen. 
 

En krise for en familie kan utløses av mange ulike hendelser. 

Paul Joachim Bloch Thorsen, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri

Paul Joachims erfaring er at omgivelsene ofte leter etter forklaringer tettere opp mot tidspunktet for symptomdebut.
 
– Noen lurer på om barnet deres holder på å utvikle en psykose, andre mistenker overgrep. Når vi går litt grundigere til verks, kommer det ofte fram at noen har vært syke eller dødd for noen år siden. Verken foreldrene eller helsepersonell skjønner sammenhengen med en gang, fordi det gikk så bra med barnet mens krisen stod på. Barnet gikk på skolen, hadde venner og håndterte situasjonen kjempefint. 

Det hender barnet blir sendt gjennom den ene utredningen etter den andre. Det blir tatt blodprøver og gjennomført billeddiagnostiske undersøkelser. Foreldre kan være redde for hjernesvulst og andre alvorlige sykdommer. Av og til gjøres det forsøk på medisinering i helsevesenet uten at man egentlig kommer noen vei med behandlingsforsøkene.
 
Uten at han kan si det sikkert, har Paul Joachim inntrykk av at det kan være noen sårbarhetsfaktorer til stede hos noen av de barna han møter på sykehuset.
 
– De barna som trenger innleggelse i sykehus, har kanskje i større grad enn andre barn med seg en sårbarhet fra før krisen i familien. Kanskje har de hatt angst, ADHD eller Tourettes syndrom tidligere. 
 

Den nye normalen

Selv om det finnes søsken som trekker seg unna eller utagerer, vil mange barn blir «snillere» og «flinkere» når familien er i krise.
 
– Vi snakker om at barna blir som de er på sitt snilleste og flinkeste hele tiden. De har selvsagt vært både snille og flinke før også, men i krisen blir de værende på det nivået hele tiden, forklarer Paul Joachim. 

Barna som utagerer, protesterer mot den nye normalen, og Paul Joachim mener at det kan være noe positivt for den psykiske helsa til barna, selv om det ofte til være krevende for foreldrene.
 
Foreldrene setter ofte stor pris på den nye normalen hos de barna som er på sitt snilleste. Ofte slutter de med tull, tøys og rampestreker, noe som er velkomment for slitne foreldre. At en slik ny normal ikke er bra for barna på sikt, kan være vanskelig å ta inn over seg i en krevende hverdag.
 
Når Paul Joachim møter familier, forsøker han å få tak i hvem barnet var før familien kom i krise.
 

Jeg spør ofte hvordan barnet fungerte tidligere, og om barnet var rampete, tøysete, lekent, hadde stor fantasi og kranglet med søsknene sine, og så spør jeg om hvor mye av dette som har blir borte. 

Paul Joachim Bloch Thorsen, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri

Paul Joachim er en moderne barnepsykiater, men han blir fristet til å hente fram noen freudianske betraktninger.
 
– Alt vondt, trist, vanskelig og opprørsk har blitt dyttet og gjemt vekk, men så går det ikke lenger, og alt kommer ut i en ukontrollert eksplosjon, nærmest som et monster, billedlig sagt. 
 

Ny krise, nytt prosjekt

At barnet får behov for hjelp i psykisk helsevern, kan oppleves som en ny krise for familien, men kan også gi familien et slags «nytt prosjekt» som gjør at de holder sammen og på nytt mobiliserer krefter.
 
– Barnet som ble «englebarn» i den forrige krisen, er plutselig forvandlet til en umulius, forklarer Paul Joachim. I stedet for å se tilbake på hva som skjedd i forbindelse med forrige krise, kan det bli lettere å jakte på nye forklaringer, løsninger, diagnoser og medisiner.
 
– Foreldrene vil det beste, men det kan være vanskelig å få oversikt over situasjonen og forstå hva som må til. 

Barnepsykiaterens erfaring er at det kan hjelpe å komme fram til en felles forståelse av det familien har opplevd.
 
– Det er ikke alltid mulig å gå tilbake eller endre ting til slik de var før, men å lage en felles historie og forståelse av det som skjedde og hva som endret seg, kan ofte lette på trykket. 
 

Råd til foreldre og hjelpere

Paul Joachim Bloch Thorsen er opptatt av at det ikke finnes én fasit i møte med familier i krise. Hans viktigste råd er at de som ønsker å hjelpe går sammen med familien. Sammen med foreldre og barn kan det være nyttig å danne seg et bilde av hva som var normalt for akkurat denne familien før krisen rammet.
 
– Hvis vi sammen lager et bilde av situasjonen før krisen, og sammenlikner det med den nye situasjonen, kan vi få tak i hvilke endringer som har skjedd. I samarbeid med familien er det da mulig å utforske andre måter å kompensere på. Barna vil hjelpe til hjemme, men det kan kanskje reduseres litt på forventningen på skolen slik at totalbelastninger ikke blir fullt så stor, spør han. 

Det viktigste mener han likevel er selve bevisstgjøringen av at det skjer endringer i familien og i hverdagslivet når for eksempel et barn blir alvorlig sykt eller det oppstår andre kriser.
 

Selv om hverdagen bare blir litt annerledes for de voksne, kan de små forandringene være utmattende for et barn. 

Paul Joachim Bloch Thorsen, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri

I familien blir kunsten å finne en god balanse mellom at barn kan kjenne at deres bidrag hjemme er viktige og at de ikke opplever for stort ansvar.
 
– Barn må kunne få lov til å være slitne og sure uten at familielivet bryter sammen. Min mor, Gerd Ragna Bloch Thorsen, stilte ofte spørsmålet «Når slutter guttene å kaste snøball og når slutter jentene å ta dansetrinn på veien». Det er viktige spørsmål fordi de handler om når barn slutter å være barn og begynner å ta for stort ansvar i familien. Det er hverdagstullet vi ønsker barna skal komme tilbake til, avslutter Paul Joachim.