Møter mennesker i krise
Teolog og professor Marta Høyland Lavik møter mennesker i sykdom og krise. Noen av dem er pårørende. Hun tilbyr samtaler og sjelesorg, og det som blir sagt, forblir hos Marta. Sykehusprester fører ikke journal, i motsetning til helsepersonell.
– Jeg pleier å notere litt for hånd i en liten skrivebok for å skrive av meg opplevelsene mine etter samtaler, men det er kun for min egen del. Boken ligger innelåst i et skap. Ellers er det bare Gud som vet hva som blir satt ord på i samtalene, forteller hun.
Alle sykehusprestene ved Stavanger universitetssjukehus må gå i veiledning. Da er det sjelesørgerens egne tanker, følelser og reaksjoner som har den sentrale plassen, og aldri pasienthistoriene.
– For meg er egenveiledning helt sentralt. Hos oss er det obligatorisk, men hvis det ikke hadde vært sånn, hadde jeg funnet en veileder og betalt av egen lomme. Så viktig er det. I veilederen min har jeg en sparringpartner som kan hjelpe meg å se mine blindsoner, og jeg får mulighet til å forstå hva møtene med andre mennesker gjør med meg. Jeg har jo taushetsplikt, så jeg kan ikke fortelle kollegene mine på sykehuset hva pasienter og pårørende betror meg, sier hun.
Hun har seks og et halvt års teologistudier bak seg, i tillegg til en doktorgrad. Hun har fordypet seg i eksistensielle temaer og hvordan mennesker forholder seg til døden. De senere årene har hun, i tillegg til å forske, undervise og veilede, hatt en 20% stilling ved to distriktspsykiatriske sentre. Alt dette har bidratt til å gi henne innblikk i hvordan livet rammer oss mennesker.
Skyld og skam
Skam og skyld er temaer pårørende ofte bringer fram i samtaler. Marta er opptatt av å hjelpe mennesker til å sortere, både i følelsene og i begrepene.
– Når jeg møter mennesker preget av skyld og skam, er det som om de har en floke i sitt indre. Mange opplever det nyttig å få hjelp til å løse litt opp i den floken, sier hun.
Marta pleier å si at skyld handler om menneskers handlinger, altså hva vi gjør, mens skam knytter seg til den vi opplever at vi ér. Hun forteller at skam og skyld langt fra er moderne fenomener, og siterer Salme 38 i Bibelen:
Skylden vokser meg over hodet
lik en bør som er altfor tung.
Hjertet hamrer, kraften svikter,
selv lyset i øynene har forlatt meg.
For jeg er nær ved å falle,
min smerte står alltid for meg.
Salmenes bok
Marta sorterer skyld i reell og irrasjonell skyld. Reell skyld har sin årsak i noe vi har gjort eller ikke har gjort, og som fører med seg noe negativt for andre. Irrasjonell skyld handler derimot om at mennesker klandrer seg selv for noe de objektivt sett ikke har skyld i.
– Jeg har møtt etterlatte som klandrer seg for at de ikke var der da en de var glad i ble påkjørt. Slik jeg ser det, er det et uttrykk for irrasjonell skyld. Det var ikke noe de kunne noe for. Irrasjonell skyldfølelse kan være så sterk at mennesker trenger profesjonell hjelp til å håndtere den.
Også når det gjelder skam, tenker Marta at det finnes to typer, en sunn og en usunn.
– Når vi har krenket andre, er det bra om vi blir skamfulle. Da er skammen sunn, og vi kjenner oss skyldige i form av anger og dårlig samvittighet. En slik sunn skam kan hjelpe oss til å be om unnskyldning og gjøre opp for oss.
Hun mener at den sunne skammen og den reelle skylden som mennesker kjenner, er med på å regulere det mellommenneskelige samspillet.
– Den sunne skamfølelsen fører med seg et behov for å gjøre godt igjen, reparere, og ideelt sett også få tilgivelse. Hvis jeg har begått et lovbrudd er det godt for meg å få erkjent dette, ordne opp for meg, for så å gå videre i livet. Politi, domstol og fengsler er alle instanser som hjelper et samfunn til å håndtere reell skyld.
Den usunne skammen bekymrer hun seg over.
Den usunne skammen kan få oss til å føle at vi er helt feil, håpløse, verdiløse, ubrukelige, feige, mislykkede, uinteressante, til bry, og så videre. Om en går med mye usunn skam, kan en i verste fall kjenne og mene at en fortjener straff.
Marta Høyland Lavik, teolog og professor
– Mennesker kan trenge hjelp til å håndtere usunn skam. Hvis et menneske har opplevd mye usunn skam, og ikke fått bearbeidet denne, kan skammen gjøre slik at en til slutt ikke vet hvem en er. For eksempel kan barn som hele oppveksten har blitt hysjet og kjeftet på, langt inn i voksenlivet tro at de er til plage og bry for andre, bare i kraft av å være til. Om man har det slik er det hjelp å få, understreker hun.
Fordommer kan gi isolasjon og ensomhet
Enkelte sykdommer har mange fordommer og myter knyttet til seg, som kan gjøre det ekstra skambelagt å være pårørende. Rusmiddelavhengighet og sykelig overvekt er eksempler på tilstander som ikke sjelden møtes med reaksjoner som «det er da bare å ta seg sammen». Marta tror omgivelsenes holdninger har stor betydning for skamfølelsen hos enkeltpersoner.
– Jeg tror holdninger vi mennesker møter hverandre med, har mye å si for hvordan vi opplever oss selv, og hvilke følelser som settes i gang i oss. Mange føler, for eksempel, at det er skamfullt å ikke være i arbeid pga. sykdom eller annet. Jeg tror det henger sammen med at samfunnet vi lever i, ser på arbeidet som en positiv verdi, og at mange også gjerne har blitt oppdratt til å tenke at vi må yte før vi kan nyte. Mennesker som av ulike grunner ikke arbeider, kan kjenne seg skamfulle i møte med disse holdningene, og veien kan være kort til isolasjon og ensomhet.
Isolasjon og ensomhet gjør i sin tur belastningen av sykdom enda tyngre for den som er syk og de pårørende.
– I sosiale sammenhenger er vanlige innledningsspørsmål når vi møter noen første gang gjerne navn, hvor vi kommer fra, og hva vi gjør/arbeider med. Kanskje vi skulle finne andre måter å innlede kontakt på? undrer Marta.
Hun tror også at alle bilder og innlegg i sosiale medier kan gjøre situasjonen verre for mange.
I sosiale medier har mennesker en tendens til å vise fram noe som ser perfekt ut, og ikke livet slik det faktisk er, og langt mindre det i livet som går på tverke eller er skamfullt. Både holdninger, handlinger, og ordene vi bruker om oss selv og andre kan holde fordommer ved like.
Marta Høyland Lavik, teolog og professor
Pårørende og skam
Marta har møtt pårørende som bærer på skam. Pårørende som for eksempel opplever ventesorg, gjerne over mange år, kan kjenne på skamfølelse. Skamfølelsen kan dreie seg om å føle på utilstrekkelighet, forteller hun.
Det kan også være andre tanker og følelser hos mennesker som står i krevende situasjoner over lang tid som bidrar til skam. Å håpe at situasjonen snart tar slutt, fordi det å være i konstant beredskap og sette sitt eget liv er på vent tærer på kreftene, er vanskelig for mange pårørende. Mange går med en murrende, skamfull uro over å ønske at lidelsen skal ta slutt.
Marta tror det kan være vanskelig å snakke om disse tankene og følelsene, og at pårørende ofte forøker å skyve tankene bort. Hun og hennes kolleger i og utenfor sykehus møter denne problematikken ofte.
– Vi kan hjelpe mennesker til å våge å tenke alle tanker helt ut i et trygt rom, og vi kan være «medvandrere og stifinnere» i dette ulendte terrenget – for å låne et uttrykk av tidligere politiprest Erik J. Stabrun.
Hun tror at det å ha noen å snakke med, er viktig for å minske skammen.
– Skammens vesen er jo at «dette må ingen få vite», og den beste medisinen for å bli kvitt skam er å fortelle. Da er det akkurat som om skammen mister litt av sin kraft. Dernest kan det være bra å erkjenne at slik er livet nå, og få hjelp til å leve «midt i alt som er», som prest Sunniva Gylver ofte sier. Vi lever livene våre midt i alt som rammer oss.
Marta har også en oppfordring:
– Tenk om vi kunne snakke sant om livet! Vi lever alle under de samme grunnleggende livsvilkårene. Alle er kastet inn i en tilværelse med stor grad av usikkerhet og uforutsigbarhet. Vi trenger å snakke om livet slik det er, med hverandre.
Hvordan være til hjelp
Når Marta møter mennesker som forteller om skam og skyld, forsøker hun å få tak i deres fortelling, om det som har skjedd og om livet.
Noen mennesker tar lett på seg skyld, også når det ikke er noen egentlig grunn til det.
Marta Høyland Lavik, teolog og professor
Å ta på seg skyld kan være et mønster som har fulgt dem hele livet, forteller hun. Hun har erfart hvordan mennesker nærmest er hjemsøkt av skyld og skam. De lever med et konstant samvittighetsnag som går ut over søvn, matinntak og sosialt liv. Mennesker som har det slik, trenger hjelp.
– Den som opplever skyld, må få hjelp til å sortere tanker og følelser. Den som opplever skam, trenger å få styrket opplevelsen av verdighet, mener hun.
I hennes møter med pårørende kan det også hende at de trenger hjelp til å plassere ansvar.
– De fleste mennesker gjør så godt de kan, og mange strekker seg langt for andre. Ingen av oss kan imidlertid leve andres liv. Jeg forsøker å støtte mennesker i å vise raushet med seg selv. Mange trenger rett og slett å få hjelp til å ta vare på seg selv – til å elske sin neste
som seg selv, som det står i Bibelen.
Marta er opptatt av å formidle at ikke et eneste menneske går gjennom livet uten å påføre andre skyld og skam, eller å bli påført skyld og skam av andre mennesker.
– Det sies at skam er lett å lytte til, men vanskelig å snakke om. Skammen er lett å lytte til, fordi de aller fleste mennesker har kjent seg skamfulle en eller annen gang. Skam er vanskelig å snakke om fordi skamfølelsen forteller oss at «dette må ingen få vite». Om lytteren ikke klarer å romme, men f.eks. latterliggjør det som blir fortalt, kan det føre til en ny skamopplevelse. Den beste medisinen mot skam er like fullt å dele skamopplevelsen med noen vi har tillit til. Dess mer vi skjuler det skamfulle, dess mer skamfulle kan vi bli, sier hun.
Gud og tilgivelse
Den kjente sangeren Elton John har en sang som heter «Sorry seems to be the hardest word»
. Marta deler erfaringen med at det er vanskelig å si unnskyld.
– Ofte sitter de viktigste ordene vi kan si til et annet menneske lengst inne. Jeg hørte en britisk forsker en gang som sa at de setningene vi oftest hvisker inn i øret til en som ligger for døden er:
I love you. Thank you. I am sorry. Jeg har flere ganger gjennom arbeidet mitt, møtt mennesker som angrer på alt de ikke fikk sagt før det var for sent, forteller hun.
Det mennesker ikke får sagt, kan handle om gode ting, men også vanskelige saker som aldri ble satt ord på. Marta anbefaler mennesker som sitter igjen med usagte ord, å skrive et brev til den som er død. Selv om brevet ikke kan sendes, kan det ha en positiv effekt for den som skriver å sette ord på de innerste tankene og følelsene – som man aldri fikk sagt.
Marta tror at det er vanskelig å be om tilgivelse fordi mennesker frykter å tape ansikt eller vise seg sårbare. Tilgivelse er en sammensatt prosess.
– Først må man erkjenne at man har sagt eller gjort feil. Hvis man deretter tar mot til seg og ber om tilgivelse, vet man jo ikke om den andre vil tilgi, for tilgivelse er aldri noe et menneske kan kreve, men noe man kan være heldig å ta imot. I tillegg kan det oppleves skamfullt å innrømme at man har handlet galt, eller unnlatt å handle som man burde.
Av og til kan man høre unnskyldninger som: «Jeg beklager hvis jeg har såret deg».
Slike unnskyldninger er ikke ordentlige. Den som beklager, er ikke lei seg for det som ble sagt og gjort. En uforbeholden unnskyldning er slik: «Jeg er lei meg for det jeg gjorde mot deg». Først når uretten er forstått og innrømmet kan veien til tilgivelse åpne seg.
Marta Høyland Lavik, teolog og professor
Tilgivelse på det samfunnsmessige plan handler om at et menneske kan gå videre i livet når straffen er sonet. På det individuelle plan kan tilgivelse være en helende kraft i den forstand at det opprevne så smått kan begynne å gro igjen.
– Å be om tilgivelse – og å få det – kan være veldig godt for et menneske. Det kan oppleves som om en tung bør blir løftet av skuldrene.
Prester kan formidle Guds tilgivelse til mennesker som er tynget av skyld.
– Bare Gud vet hva som rører seg inni oss av anger og dype sår, og vi tror på en Gud som viser oss nåde – helt ufortjent. Og som lar oss starte på nytt.
Når mennesker forsones er dette som regel en smertefull prosess, tenker Marta.
– Hvis to mennesker skal forsones, må det klargjøres hva som krever tilgivelse. Det vonde som har skjedd må settes ord på. Den kroatiske teologen Miroslav Volf sier at å tilgi er det motsatte av å glatte over. Å tilgi er å felle dommen om at noe galt har skjedd, noe galt som krever en reaksjon. Han mener at tilgivelse ikke står i veien for straff. Men straff gir ikke forsoning. Da kreves det tilgivelse. Tilgivelsens mål er forsoning.
Skyld og psykisk lidelse
Fra sin erfaring innen psykisk helsevern tenker Marta at det ofte er feil personer som er tynget av skyld og skam.
– Jeg møter mennesker som tenker at de
bør tilgi – ofte uten at den som har gjort dem urett noen gang har innrømmet feil og bedt om tilgivelse. Noen mennesker kjenner fort på skyld og skam, og kan trenge hjelp til å se at det ikke er deres feil at uretten skjedde. I overgrepssaker er det f.eks. vanlig at offeret tar på seg skyld og kjenner seg skamfull, mens overgriper bagatelliserer og bortforklarer. (At den som har forgrepet seg, selv kan ha blitt utsatt for grov urett er en annen historie.)
Marta er opptatt av tilgivelse, men hun mener at mennesker aldri
må tilgi. Ønsket om å tilgi må komme innenfra og være et aktivt valg.
– Den enkelte må vurdere hva som skal til for å kunne ha et godt liv. For noen kan oppgjør og forsoning være nødvendig, for andre ikke.
I helsetjenesten
