Hvordan støtte pårørende til noen med ADHD?
ADHD kan medføre utfordringer i hverdagslivet, både på skole, studiet eller jobb, og i nære relasjoner hos noen. Det er mange som har ADHD, både voksne og barn, og det er derfor mange som er pårørende til noen med ADHD.
Preben er 9 år og har nettopp får diagnosen ADHD. Mor og lærer synes det har vært godt å få på plass diagnosen for å ha bedre forståelsesrammer rundt Preben, som kan være urolig og forstyrre de andre elevene. Preben har lett for å få venner, men etter hvert har noen av de andre elevene begynt å reagere negativt på oppførselen hans. Preben har begynt å mistrives og det blir stadig vanskeligere for mor å få han på skolen.
Laura og Tonje er søstre og går i 7. og 5. klasse på samme skole. Tonje har ADHD og det kan bli mye uro og spørsmål rundt henne og ting hun gjør. Laura er veldig glad i søsteren sin, men synes det kan være både flaut og vanskelig når hun gjør ting som andre synes er rart. Det kan gjøre at hun får dårlig samvittighet for Tonje, samtidig som hun skjønner hvorfor de andre elevene reagerer. Laura vil helst ikke være på samme plass som Tonje i friminuttene.
ADHD er tilstand med problemer med nedsatt oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Forkortelsen står for Attention Deficit (
Nedsatt oppmerksomhet) Hyperactivity (
hyperaktivitet) Disorder (
forstyrrelse).
ADHD er en vanlig tilstand hos barn. I Norge antar man at mellom 3 og 5% av barn under 18 år har ADHD. Det er flere gutter enn jenter som diagnostiseres med ADHD. Det er mulig at ulikheten i hvordan tilstanden utrykkes hos jenter og gutter bidrar til at ADHD ikke fanges opp i like stor grad hos jenter. Det anslås at omtrent 60% av barn og unge med ADHD fortsetter å ha symptomer etter at de blir voksne.
Ved behandling og støtte til mennesker og familier med ADHD er målene:
- at både personen selv og de pårørende skal få kunnskap om tilstanden
- at symptomene på tilstanden skal være minst mulig plagsomme
- at personen med tilstanden skal leve et best mulig liv
- at de ressursene personen selv har og de som pårørende og nettverk har, skal brukes på best mulig måte
For barn og unge må behandlingstiltak inkludere og involvere familien, barnehagen eller skolen. Som fagperson er det viktig å anerkjenne at hele familien, nærmiljøet og tjenestene må samarbeide godt for å være til hjelp for personen og hele familien.
Hvordan kan du som fagperson bidra?
Foreldre ønsker det beste for barna sine, og trenger støtte fra de voksne som følger opp barna i hverdagen. Barn som har ADHD er like forskjellige som andre barn og det er derfor viktig med samarbeid og dialog for å gjøre skolehverdagen best mulig. Det er viktig å også huske på søsken og deres skolehverdag i denne kontakten.
I dialog med foreldrene kan det være viktig å avklare forutsigbarhet i kontakten; når og hvor ofte trenger foreldrene tilbakemelding? Skal det skje muntlig eller skriftlig? Hva er det viktig at det tilbakemeldes om? På hvilken måte kan foreldrene best nå lærer ved behov for dialog?
Forutsigbar dialog kan bidra til trygghet og dempe bekymring som kan oppstå ved mangel på kontakt. Det vil si at det også er god dialog å tilbakemelde ved positive hendelser eller fravær av utfordringer.
Noen fellestrekk:
I møte med pårørende er det mye som kan sies, men her finner du noen forslag til temaer det kan være mulig for pårørende å kjenne seg igjen i. Barn med ADHD kan:
- ha problemer med å konsentrere seg om detaljer, slik at de gjør slurvefeil.
- synes det er vanskelig å holde konsentrasjonen over tid.
- bli lett distrahert av lyder eller ting som skjer omkring dem.
- glemme lett.
- virke uoppmerksomme eller ha problemer med å følge med.
- streve med å bli ferdig med oppgaver eller ikke klare å organisere seg slik at de får gjort det de skal i det hele tatt.
- unngå aktiviteter som krever at de engasjerer seg over tid.
- fingre med eller plukker på ting, eller vri seg ofte i stolen.
- plutselig forlate plassen sin, for eksempel i klasserommet.
- oppleve det svært utfordrende å måtte sitte stille med pusleaktiviteter.
- løper og klatre mye, også i situasjoner hvor det kanskje ikke passer helt. De har en kraftig «indre motor».
- snakke mye, og kan både avbryte andre og gå over andres grenser i lek og andre aktiviteter.
- streve med å vente på tur.
- ha stor grad av indre uro og rastløshet.
- prøve ut medisiner som kan påvirke matlyst, psykisk helse og adferd: Noen har god effekt av medisinene, mens andre opplever for store negative bivirkninger.
Hvordan kan du som fagperson ruste deg selv for samtaler rundt dette temaet?
I møtet med pårørende kan det være nyttig å sortere, både for seg selv og den pårørende, når man snakker om den som har diagnosen og hva den personen trenger av støtte, og når man snakker om den som er pårørende og hva den personen trenger for å stå i sin hverdag.
Å reflektere over egen «handlings-iver» kan være lurt før samtaler med pårørende. Det er fort gjort å havne i en situasjon hvor man som fagperson blir sittende og gi råd og bli løsningsorientert, uten at man har tatt seg tid til å undersøke om det er råd den pårørende trenger, eller om det først og fremst er rom og tid til å dele sine opplevelser og frustrasjoner.
Ofte kan det være godt å bli møtt med interesse for hvordan man har det, før man er klar for å gå inn i løsningssnakk. Husk at mange foreldre har prøvd mye for å få til en best mulig hverdag for barn med diagnose og familien som helhet.
Opprinnelig publisert: 8. september 2022
Sist oppdatert: 13. april 2023
Skrevet av:
Faggruppen på Pårørendesenteret
Kilder: Helsenorge.no, Helsebiblioteket, Helsedirektoratet, Psykologforeningen.no 
I helsetjenesten
