Hvordan støtte pårørende til noen med ADHD?

ADHD kan medføre utfordringer i hverdagslivet, både på skole, studiet eller jobb, og i nære relasjoner hos noen. Det er mange som har ADHD, både voksne og barn, og det er derfor mange som er pårørende til noen med ADHD.

​ADHD er tilstand med problemer med nedsatt oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Forkortelsen står for Attention Deficit (Nedsatt oppmerksomhet) Hyperactivity (hyperaktivitet) Disorder (forstyrrelse).

ADHD er en vanlig tilstand hos barn. I Norge antar man at mellom 3 og 5% av barn under 18 år har ADHD. Det er flere gutter enn jenter som diagnostiseres med ADHD. Det er mulig at ulikheten i hvordan tilstanden utrykkes hos jenter og gutter bidrar til at ADHD ikke fanges opp i like stor grad hos jenter. Det anslås at omtrent 60% av barn og unge med ADHD fortsetter å ha symptomer etter at de blir voksne.

Ved behandling og støtte til mennesker og familier med ADHD er målene:

• at både personen selv og de pårørende skal få kunnskap om tilstanden
• at symptomene på tilstanden skal være minst mulig plagsomme
• at personen med tilstanden skal leve et best mulig liv
• at de ressursene personen selv har og de som pårørende og nettverk har, skal brukes på best mulig måte

For barn og unge må behandlingstiltak inkludere og involvere familien, barnehagen eller skolen. Som fagperson er det viktig å anerkjenne at hele familien, nærmiljøet og tjenestene må samarbeide godt for å være til hjelp for personen og hele familien.
 

Hvordan kan du som fagperson bidra?

Foreldre ønsker det beste for barna sine, og trenger støtte fra de voksne som følger opp barna i hverdagen. Barn som har ADHD er like forskjellige som andre barn og det er derfor viktig med samarbeid og dialog for å gjøre skolehverdagen best mulig. Det er viktig å også huske på søsken og deres skolehverdag i denne kontakten.

I dialog med foreldrene kan det være viktig å avklare forutsigbarhet i kontakten; når og hvor ofte trenger foreldrene tilbakemelding? Skal det skje muntlig eller skriftlig? Hva er det viktig at det tilbakemeldes om? På hvilken måte kan foreldrene best nå lærer ved behov for dialog?

Forutsigbar dialog kan bidra til trygghet og dempe bekymring som kan oppstå ved mangel på kontakt. Det vil si at det også er god dialog å tilbakemelde ved positive hendelser eller fravær av utfordringer.

Hvordan kan du som fagperson ruste deg selv for samtaler rundt dette temaet?

I møtet med pårørende kan det være nyttig å sortere, både for seg selv og den pårørende, når man snakker om den som har diagnosen og hva den personen trenger av støtte, og når man snakker om den som er pårørende og hva den personen trenger for å stå i sin hverdag.
 
Å reflektere over egen «handlings-iver» kan være lurt før samtaler med pårørende. Det er fort gjort å havne i en situasjon hvor man som fagperson blir sittende og gi råd og bli løsningsorientert, uten at man har tatt seg tid til å undersøke om det er råd den pårørende trenger, eller om det først og fremst er rom og tid til å dele sine opplevelser og frustrasjoner.

Ofte kan det være godt å bli møtt med interesse for hvordan man har det, før man er klar for å gå inn i løsningssnakk. Husk at mange foreldre har prøvd mye for å få til en best mulig hverdag for barn med diagnose og familien som helhet.