På grunn av norsk skoleplikt går nesten alle barn i Norge på skole. Dette innebærer at lærere møter barn og unge under ulike livsvilkår, og de får unik kjennskap til deres livssituasjon. At lærere møter barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner er dermed en realitet.
Det er mange definisjoner på hva vold er. En av dem er at vold er fysiske eller psykiske overgrep for å tvinge gjennom sin vilje eller få utløp for aggresjon.
Psykologspesialist Per Isdal definerer vold som «enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.»
Komplekse årsaker
Årsakene til at noen utøver vold mot nære familiemedlemmer, er kompliserte og sammensatte.
Det kan være:
- Sykdommer som gir personlighetsforandringer og nedsatt impulskontroll
- Mennesker med rusavhengighet kan, enten i påvirket tilstand eller i desperasjon etter å få tak i penger til rusmidler
- Søsken med funksjonsnedsettelser
Utslitte foreldre i en krevende pårørendesituasjon kan stå i økt fare for å utøve vold, samt at de kan ha redusert evne til å beskytte barna sine mot vold.
Som ansatt i skole eller barnehage kan du møte pårørende som blir utsatt for vold av en i familien som er syk. Du kan møte pårørende som utøver vold mot den som er syk, eller du kan møte pårørende til en som utøver vold mot andre, det være seg familiemedlemmer eller andre. Alle disse tre situasjonene kan ha mye skamfølelse knyttet til seg og være temaer det er vanskelig å ta opp for den pårørende.
Barn som vokser opp med søsken med funksjonshemminger kan bli utsatt for vold uten at noen griper inn. Volden blir betegnet som utfordrende atferd og konsekvensene for de utsatte er for lite kjent.
Birgit Saunders, Fontene
Hva kan du gjøre?
De vanligste symptomene på at et barn er utsatt for vold er at barnet viser eller forteller om fysiske smerter, vondt i magen eller hodet, søvnproblemer, tristhet, utagering eller konsentrasjonsvansker.
Forskning viser at mennesker sjelden forteller om vold spontant, slik at det er viktig og nødvendig at helsepersonell og andre støttepersoner evner å åpne opp for en samtale om temaet. Å alminneliggjøre fenomenet vold, samt normalisere menneskers reaksjoner, kan være en god start.
I møte med mennesker som er utsatt for vold eller utsetter andre for vold, er det en tillitserklæring hvis de snakker med deg om det. Det kan være fint å anerkjenne delingen som riktig og viktig, samtidig som det er lurt å bevare roen i situasjonen i tilstrekkelig grad til å høre ferdig det de forteller. Vonde historier kan utløse handletrang hos hjelpere, men det er likevel viktig for dem å oppleve at de har kontroll over det som fortelles og det som eventuelt skal skje videre. Vurderer du det som fortelles som så alvorlig at det er nødvendig å handle umiddelbart, må du forklare hva du planlegger å gjøre og hvorfor.
Hvordan kan du ruste deg selv for samtaler rundt dette temaet?
Å lytte til andres vonde erfaringer er meningsfullt, men også belastende. Mennesker som arbeider med mennesker som er syke, utsatt for vold og overgrep og deres pårørende har viktige jobber, og medarbeidere med lang erfaring som fortsetter å stå i arbeidet, er viktige ressurser. Men for å orke å stå i slike jobber over tid, er det nødvendig å finne en god balanse mellom å støtte andre og å få støtte selv.
Den støtten man trenger på jobb, kan være gode kolleger, god ledelse, muligheter for refleksjon, faglig påfyll og veiledning. Hvordan man har det utenom jobb vil selvfølgelig også påvirke arbeidshverdagen. Har man en krevende hjemmesituasjon, vil man kunne orke mindre belastninger på jobb. En har selv ansvar for å melde ifra om sin situasjon og sine behov til leder og kolleger.
Å snakke med mennesker om voldserfaringer, kan vekke reaksjoner hos en selv.
Å snakke med mennesker om voldserfaringer, kan vekke reaksjoner hos en selv. Man har kanskje erfaringer fra eget liv man blir minnet på eller kanskje får man spontane kroppslige eller følelsesmessige reaksjoner på innholdet i det som fortelles fordi man blir berørt. For å være en god støtte, er det en fordel å være i stand til å identifisere egne reaksjoner når de oppstår slik at situasjonen ikke ender med at den pårørende må trøste deg.
Det er ikke farlig å bli berørt, og mange vil oppleve det som godt at en samtalepartner viser egne følelser, men det er ingen god situasjon hvis den som er profesjonell blir så overveldet av egne følelser at fokuset skifter.
Gjennom refleksjon og veiledning sammen med andre, kan man bli kjent med og utforske egne erfaringer og reaksjoner slik at man kan bruke dem på en profesjonell måte til beste for den andre uten å bli overveldet selv.
I helsetjenesten
