Artikkelen er fagfellevurdert
Livets forgjengelighet tydeliggjøres i alderdommen. Mange må gjenetablere sin plass i livet. I denne artikkelen utforsker vi nye måter å være hjemme på i alderdommen, i form av nye/gamle former for tilhørighet og forestillinger forankret i rom og tid. Vi bygger på langvarige feltarbeid blant tre eldre damer som hver for seg har blitt fordrevet og evakuert fra sitt første hjem og bor henholdsvis i Danmark, tibetansk eksil i India og Grønland. Vi utforsker hva hjem betyr for dem nå som de ikke kan vende tilbake til det som en gang var deres opprinnelige hjem. Vi tilnærmer oss alderdommens hjem som et forestilt «bakland» (Crapanzano, 2004) som finnes i bakgrunnen av det materielle hjemmet.
Nøkkelord: Hjem, alderdom, fordrivelse, forestillinger, forgjengelighet
«Det skal være trygt og det skal dufte… det må godt dufte av minner og historier, det må også godt dufte av meg».
--- Um Salim om hjem, 82 år, Århus.
Alderdom er en livsfase kjennetegnet av store og hyppige endringer, som kan ofte oppleves som urovekkende. Det er en livsfase hvor livets forgjengelighet tydeliggjør seg og forstyrrer forestillingen om menneskelig kontroll (Lamb, 2000; Desjarlais, 2003). Livet rakner: kropp, utseende, sinn, intime forhold, trygghet, og ofte på en gang (Gill, 2020; Schlütter & Hounsgaard, 2020).
Mye alderdomsforskning fra vesten har fokusert på modeller av “successful aging” (Rowe & Kahn, 1987). I disse defineres en vellykket alderdom å være synonymt med selvstendighet, produktivitet og kontroll. Kritiske studier fra antropologi og gerontologi argumenterer for at slike modeller overser forfall og død (Cohen, 1994; Katz & Marshall, 2004; Lamb, 2014). Det argumenteres for at en må akseptere livets forgjengelighet og ta hensyn til tap og sorg som alderdommen bringer. Samtidig rettes blikket mot hvordan eldre håndterer tapet og finner håp i sorg (Liang & Luo, 2012; Grøn & Mattingly, 2017; Baars, 2017; Danely, 2018), et poeng som står sentralt i denne artikkelen.
Dermed betyr det at mens livet rakner, skapes også noe nytt i prosessen (Dossa & Coe, 2017; Hromadzic & Palmberger, 2018). Livet veves sammen på nye og uventende måter, for eksempel i form av nye fellesskap, levemåter eller muligheter (Danely, 2014; Louw, 2019; Meinert, 2021). Vi utforsker betydningen av hjem i alderdommen gjennom nye/gamle former for tilhørighet som familie bånd, sosiale fellesskap og forestillinger forankret i rom og tid. Dermed er vi opptatt av hjemmets betydning i en eksistensiell forstand som handler om selvets plass i verden, men vi tilnærmer oss hjemmet gjennom det materielle og håndfaste som gir det form og substans.
Vi bygger på langvarige feltarbeid blant eldre mennesker fra tre etnografiske kontekster: i Danmark, tibetansk eksil i India og i Grønland. Vi har deltatt i de eldres hverdag gjennom deltakende observasjon i deres hjem. Samtidig har de eldre også blitt en del av vår hverdag, ikke kun under feltarbeidet, men også i tiden etterpå (Gill, 2020; Ismail, avsendt). I tillegg til deltagelse i hverdagsaktiviteter, har vi gjort semi-strukturerte intervjuer med de eldre, samt med familiemedlemmer og pleiepersonale. I denne artikkelen deler vi fortellinger om tre kvinner. For alle tre er hjem noe som gjenskapes og gjentenkes i alderdommen, både i praksis og forestilling.
Fra Danmark skriver Abir Ismail om den 82 år gamle Um Salim, en enke som hun fulgte i 13 måneder mellom desember 2017 og til hun døde i mars 2019. Um Salim ble som barn fordrevet fra sin landsby i Palestina og levde som flyktning sammen med sine foreldre i en leir i Libanon. Med en barndom tilbrakt på flukt og ungdom i flyktningleir, endte hun som migrant i byen Århus. Her bodde hun sammen med sin nå avdøde mann og barn i en leilighet i et boligsosialt område i mer enn 38 år. I alderdommen nektet Um Salim å forlate dette hjemmet.
Harmandeep Gill deler om hverdagslivet til Mola1 (’bestemor’) Dickyi Sangmo som hun har tilbrakt 18 måneder sammen med mellom januar 2017 og mai 2021. Mola Dickyi er en 85 år gammel enke og bor i byen McLeod Ganj i nord-vestlige India, også kjent som den tibetanske eksilhovedstaden. I 1959, etter den kinesiske okkupasjonen av Tibet, flyktet tibetaneres spirituelle leder, den 14. Dalai Lama Tenzin Gyatso til eksil i India. I 1960 etablerte han seg i McLeod Ganj og har hatt byen som sitt hovedsete i eksil siden den gang. Byen er også basen for det tibetanske parlamentet i eksil og andre sentrale politiske, religiøse og kulturelle institusjoner. I likhet med andre eldre tibetanere har Mola Dickyi tilbrakt et helt liv i eksil med håpet om å vende tilbake til Tibet.
Mette Schlütter skriver om den 77-årige Regine som ble evakuert fra bygden som hun hadde bodd i hele sitt liv, på grunn av risikoen for at bygden ville bli rammet av en naturkatastrofe. Da Mette lærte henne å kjenne i løpet av de 6 månedene hun gjorde feltarbeid i Uummannaq mellom januar 2017 og juli 2019, bodde Regine og hennes mann, Gaaba på et gamlehjem. Byen Uummannaq ligger på en 12 km2 stor øy i det nord-vestlige Grønland og er sentrum for fjordområdet med samme navn og dets mindre bygder. Her finnes både sunnhetssenter, utdannelsesmuligheter, gamlehjem, dagligvarebutikker og liknende, men fire til fem måneder om våren, når havisen forhindrer skip fra å nærme seg land, er stedet allikevel isolert på mange måter.
Forståelsen av hjem kan ha en sentral betydning for eldre kvinner, da hjemmelivet i mange kulturelle kontekster har vært et identitetsskapende domene for dem (Howell, 1994; Leith, 2006). Felles for Mola Dickyi, Um Salim og Regine er ikke bare at de er gamle og kvinner. De har også måtte forlate sine opprinnelige hjem ufrivillig. Deres opprinnelige hjem sto i sentrum av deres liv og hjemmene i alderdommen ble gjenskapt med referanse til dem. Dette fikk oss til å diskutere hva hjem betyr for disse tre eldre kvinnene og hva det vil si å føle seg hjemme i alderdommen, nå som døden var like rundt hjørnet og tilbakevendelse til det opprinnelige hjemmet var umulig.2
Alfred Schütz (1945) foreslår at hjem ikke kun er et hus, eller et visst sted, men heller hva det står for. For ham er hjem kjennetegnet av den høyeste form for kjennskap eller intimitet. Det kan forstås som et tilhørighetsrom hvor mennesket skaper mening og integrasjon (Gullestad, 1989, 23; Aarset, 2020). For Marianne Gullestad bringer ordet hjem sammen «både ideen om et sted og ideen om et sosialt fellesskap knyttet til dette stedet» (1989, 54). Mary Douglas bemerker også at hjem ikke kun er et fysisk sted: “it also has some structure in time” og både estetiske og moralske dimensjoner (1991, 289; Broch, 2020). Hjem er dermed ikke alltid stedsbundet (Broch, 2020). Det skapes også gjennom forbindelser til en viss tid, forbundet med et moralsk felleskap. Hjem er minner, dufter, nettverk, væremåter og muligheter forankret i både rom og tid. Det symboliserer omsorg og medfølelse (Gullestad, 2002 i Broch, 2020). Hjemmet gir også en følelse av trygghet, slik det uttrykkes av Um Salim i innledningen.
Hjem handler dermed om selvets plass i verden. Det er dypest sett en forestilling forbundet med det eksterne, håndfaste, som steder, mennesker eller objekter. Slik Ur Ursula Le Guin skriver, “Home isn’t where they have to let you in. It’s not a place at all. Home is imaginary. Home, imagined, comes to be” (2002). Hjem kan således forstås som en “phantasm” (2019), for å låne et uttrykk av Robert Desjarlais. Med dette refererer han til de forestilte aspektene av livet, som illusjoner, spøkelser, visjoner, mentale bilder eller hjemsøkende minner. Disse kan være øyeblikkelige eller livslange (2019, ix). Desjarlais, i likhet med andre (Crapanzano, 2004; Irving, 2017; Grøn & Mattingly, 2021), argumenterer for at veldig mye i livet ikke eksisterer på et fysisk, virkelig plan, men er heller forestilt. Likevel er det en intim forbindelse mellom den materielle virkeligheten og det forestilte, slik det også er med hjemmet i alderdommen.
Med en antropologi om “the phantasmal” retter Desjarlais blikket mot “the imagined, the possible, the conjectured, the feared and dreamed of, specters of memory and perception” (Desjarlais, 2019, ix) og problematiserer vårt forenklede skille mellom det materielle og det forestilte, ofte forstått som to separate ontologiske dimensjoner. I boken “Imaginative Horizons” (2004) bruker Vincent Crapanzano begrepet “hinterland”, noe vi oversetter som “bakland”, for å vise den gjensidige forbindelsen mellom disse ontologiske dimensjonene og hvordan de sammen skaper, opprettholder eller transformerer moralske verdener, spesielt i utfordrende tider hvor mye står på spill (Gill, 2021) eller når livet rakner, som for eksempel i alderdommen.
Alderdommen er en livsfase hvor det forestilte aspektet av hjem kanskje blir aller tydeligst. Det aller meste som en hadde viet livet til og ga selvet mening, integrasjon og åpnet for uendelige muligheter: Kroppen, familie forhold, arbeid eller et fysisk hjem begynner å rakne. Døden kan være like rundt hjørnet. Kroppen eldes og blir uforutsigbar, familiebånd tynnes ofte ut, arbeidslivet forsvinner og mange må flytte ut fra familiehjemmet og inn i gamlehjem. For de som forblir i hjemmet, kan hjemmet ofte føles tommere i fravær av avdøde ektefeller eller utflyttede barn. Som et resultat av materielle og eksterne endringer, transformeres ens eksistensielle hjem-i-verden til en ustødig og uviss grunn (Grøn & Mattingly, 2017; Gill, 2020). I Um Salim, Mola Dickyi og Regines tilfelle er det opprinnelige hjemmet fra en annen tid og sted også fraværende i alderdommen.
Ved å trekke på Schütz, Gullestad og Douglas sin forståelse av hjem som et intimt og trygt tilhørighetsrom som handler om menneskets ønske om å skape mening, og videre Desjarlais’ og Crapanzanos oppmerksomhet på sammenknytningen av det materielle og det forestilte, tilnærmer vi oss hjemmet i alderdommen for Um Salim, Mola Dickyi og Regine som et forestilt [’phantasmal’] bakland, som finnes i bakgrunnen av det materielle hjemmet.
Vi spør: Hvordan opprettholdes eller gjenskapes forestillingen om hjem for Mola Dickyi, Um Salim og Regine mens livet rakner i alderdommen? Hva slags steder, moralske forbindelser, mentale bilder eller dufter manifesterer hjemmet i? Hva er den emosjonelle og moralske betydningen av det forestilte hjemmet i alderdommen og i møte med døden? Hvordan er det materielle virkelige og det forestilte vevd sammen?
Um Salim kunne ikke bevege seg uten hjelp fra sin rullestol. Da Abir møtte henne for første gang høsten 2018, la hun spesielt merke til det rynkede, men veldig sterke håndtrykket Um Salim ga henne. Da var Um Salim 82 år gammel og bodde alene i en stor leilighet med tre store rom, to bad, et stort kjøkken og vaskerom. Rommene var dekket med vegg-til-vegg-tepper, mens kjøkkenet, vaskerommet og gangen var dekket med vinylgulv. Leiligheten var fargerik, dekorert med store vaser og en stor lysekrone som lyste varmt i rommet. Det duftet også alltid – duften var en blanding av timian og stekt sesam, en typisk urteblanding som stammer fra Palestina og Libanon.
Um Salims ektemann døde i 2015, men hun valgte å fortsette å bo i leiligheten i Århus selv om barna insisterte på at hun skulle flytte sammen med dem:
Um Salim ble født i Palestina i en familie med mange søsken. I 1948 ble hun og familien og tusenvis av andre palestinere utvist av de israelske okkupasjonsmaktene. Um Salims familie ble separert under flukten. Mens hun søkte tilflukt i Libanon sammen med sine foreldre og to søsken, søkte andre i familien tilflukt i Jordan, Syria og Egypt. På den tiden var Um Salim et barn, men hun husker følelsen av sorg, sinne og uvisshet som fordrivelsen skapte hos henne. Hun måtte forlate sine trygge omgivelser. Under flukten mistet familien de to eldste barna. Um Salims mor kom aldri over tapet. I alderdommen visste Um Salim fremdeles ikke om hennes to brødre var døde eller i live.
Det tok mange år for Um Salims foreldre å etablere seg i Libanon. Hun vokste opp og tilbrakte mesteparten av livet her. På grunn av dårlige politiske og sosioøkonomiske forhold for palestinerne i Libanon, migrerte Um Salim med sin mann og barn til Tyskland på slutten av 1980-tallet. De lyktes ikke i å få asyl i Tyskland, derfor migrerte de videre til Danmark. Da var Um Salim omtrent 51 år gammel. Hun og familien var kanskje blant de første arabere som migrerte til Danmark. Migrasjonsprosessen fra Libanon til Tyskland og igjen til Danmark var for Um Salim nok en fordrivelse. Den vekket den samme følelsen av utrygghet og fortvilelse som da de ble tvunget til å forlate Palestina.
Å etablere et hjem forfra hadde ikke vært en lett oppgave for Um Salim, spesielt ikke i et land som Danmark, men den gangen hadde hun en sterkere kropp, psyke og vilje til å starte forfra. I motsetning til barna følte Um Salim seg på ingen måte dansk. Hun kunne ikke språket og den danske kulturen forble fremmed for henne. Selv om hun hadde klart å skape et hjem i Danmark, var dette hjemmet likevel påvirket av tradisjoner og levemåter hun bar med seg fra Palestina og Libanon. Med til Danmark hadde hun med seg mange ting fra deres hjem i Libanon. For eksempel hadde hun tre store fotoalbum med gamle bilder av familien. For henne var disse tingene dyrebare ikke bare fordi de bevarte minnene, men gjennom dem kunne hun også lukte livet som en gang var. Hun hadde også en håndkvern, som hun brukte til å male sine velluktende krydder og urter. Det var disse tingene som hjalp henne til å falle raskere til ro.
Hver gang Um Salim måtte forlate sitt hjem, etablert gjennom hardt arbeid og engasjement, raknet livet for henne, men familiens ting og visse lukter skapte basen for en ny start og for å gjenopprette trygge rammer for dem. Da Abir spurte hva slags lukt Um Salim ønsket at hjemmet skulle ha, var svarene alltid noe nostalgiske. Blant annet nevnte hun minner fra fortiden. Hun fortalte historier fra barndommen og ungdommen. Noen ganger brakte disse historiene tårer, akkurat som de også vekket glede og håp.
Å skape et hjem var for Um Salim en konstant prosess da hun var ung, sterk og robust. I alderdommen var ikke dette lenger tilfelle:
Um Salim var tydelig sliten av å måtte gjenskape hjemmet gjentatte ganger. Hun var klar over hva kroppen kunne og ikke kunne i alderdommen. I livets siste fase var tiden endelig kommet for å finne indre ro. Tiden var inne for å hvile sammen med minnene om livet som en gang var i Libanon og dele dem med barnebarna. Etter et helt liv på flukt kunne Um Salim endelig trosse fordrivelsen som hadde definert hennes liv. I alderdommen kunne hun endelig definere og holde fast ved sitt hjem:
I likhet med Um Salim møtte Mola Dickyi alderdommen på en fremmed jord, men gjennom årene hadde hun skapt et hjem her. Trettheten og tregheten av alderdommen hadde også begynt å ta over Mola Dickyi, men i motsetning til Um Salim måtte hun håndtere den alene.
Alderdommen hadde ikke vært lett for Mola Dickyi. Hun slet med smerter i ryggen, magen, armer og knær. Når Harmandeep møtte henne i 2018, hadde hun vært innesperret i sitt hus i to år på grunn av økende kneproblemer. Mens Harmandeep lyttet til Mola Dickyis fortellinger og observasjoner, masserte hun bena og føttene hennes, noe hun også gjorde for sine andre eldre venner daglig. Det var ikke mulig for Mola Dickyi å bevege seg rundt i huset uten hjelp fra stokken og veggene i huset som hun også lente seg til. Hennes eneste sønn bodde i en annen tibetansk bosetning i India og besøkte henne sjelden. Flere av søsknene hennes bodde i nærheten av henne i McLeod Ganj, men deres relasjon var ikke like nær og intim som den en gang hadde vært. Dessuten var de også gamle selv, noe som begrenset deres muligheter til å bevege seg rundt på de bratte bakkene i den lille fjellbyen og besøke hverandre. I fravær av familie og deres fysiske og moralske støtte, levde Mola Dickyi et ganske så ensomt liv.
Kjøkkenvinduet var hennes daglige selskap i alderdommen. Når Harmandeep tenker på Mola Dickyi, ser hun henne alltid sittende foran vinduet med et lengselsfullt ansiktsuttrykk. I bakgrunnen er den bleke gule veggen med flere åpne hyller. To klokker er plassert på den nederste hyllen. Den store står stille ved klokken fire. Kun den lille tikker og viser tidens løp mens Mola Dickyi sitter ensom foran kjøkkenvinduet fra morgen til kveld. Med mindre hun var opptatt med sin daglige rutine med å fylle/tømme sitt buddhistiske alter med ofringer av vann (yon chab), med å lage mat, te eller se på TV, satt hun trofast foran vinduet, dag inn og dag ut. Mens hun satt der resiterte hun også tibetansk buddhistiske mantra (ma ni). I alderdommen var kjøkkenvinduet hennes tilgang til verden utenfor husets fire vegger. Det var vinduet som lyste opp og varmet det mørke kjøkkenet.
Herfra kunne hun følge med på folk som bevegde seg på veien nedenfor fjellsiden. Hun kunne også holde et øye med de andre beoberne i bygningen i det de gikk gjennom bygningens hoveddør, inkludert en av hennes eldre søstre, nonnen (a ni) Jamyang Dechen som bodde i etasjen over henne. Gjennom vinduet kunne Mola Dickyi kikke utover sitt nabolag, kjent blant lokale tibetanere som Kyirong landsby. Området har kallenavn som Kyirong landsby fordi den er for det meste bebodd av tibetanere fra Kyirongregionen i Tibet, hvor Mola Dickyi og familien også kommer fra.
Kyirong landsby i McLeod Ganj er for Mola Dickyi hennes hjem i eksil og en direkte forbindelse til Kyirongregionen i Tibet, og et liv som var forbi. For Mola Dickyi tok minnene fra Tibet overhånd i alderdommen, noe som er tilfelle for de fleste eldre tibetanere Harmandeep har blitt kjent med. Håpet om å vende tilbake til et fritt Tibet har kanskje bleknet med årene, men de har aldri gitt slipp på det. I likhet med Mola Dickyi, repeterte andre eldre tibetanere samme observasjoner og fortellinger fra Tibet, om og om igjen med samme ord og uttrykk. For noen ble minnene fra Tibet klarere og mer detaljerte. I motsetning til deres fortid i Tibet, ble nåtiden og nærmeste fortid mer utydelig for dem.
Mola Dickyi fulgte med på Kyirongtibetanere når de var ute på hustakene for å sjekke vanntankene, eller var der for å nyte solen, men hennes små daglige eller ukentlige glimt av dem var avhengig av årstidene. Selv om hun ofte kunne se de kjente ansiktene om våren og etter regnsesongen, ble de nesten borte under regnsesongen og om vinteren. For Mola Dickyi begynte vinteren i slutten av oktober og varte fram til det tibetanske nyåret (lo gsar) som faller mellom tidlig og sen februar. I denne perioden reiser tibetanere fra Kyirong landsby og andre steder i McLeod Ganj og India og Nepal til indiske storbyer for å selge vinterklær og tjene til livets opphold. Hun kunne se andre tibetanere og turister bevege seg på veien nedenfor, men hun var likevel oppslukt av fraværet til tibetanere i Kyirong landsby.
Mola Dickyi fortvilte de dagene, ukene og årstidene når folk fra Kyirong landsby sjelden kunne ses: «Ikke et eneste menneske å se!», klagde hun mens hun strakk nakken og lette med håpefulle øyne. Det var likevel en trøst for henne å se utover husene, minnes sin historie med huseierne og dele sladder om dem. Hun ville dele minnene fra de tidlige årene i eksil fra 1970-tallet og frem til det tidlige 2000-tallet da Kyirongtibetanere pleide å ha jevnlige treff hos hverandre. De pleide å drikke sammen, spise, be eller bare sladre. Mola Dickyi pleide å si: «Når vi var sammen [i gamle dager], pleide vi å snakke mye om gamle dager i Tibet. Det var gode dager.» Da Mola Dickyi mintes sin landsby i Tibet sa hun at hun kunne se alt fra stiene, husene og markene til Samdelingklosteret på toppen. Stemmen hennes var trist, men ordene mer fargerike enn normalt. I det hun fortsatte å snakke var det som om minnene og beskrivelsene av det vakre og åpne landskapet løftet hennes vesen og gjorde øyeblikket noe lettere. Hun mintes også sitt yngre selv som var full av livskraft og kunne arbeide fra morgen til kveld med husholdarbeid i Tibet eller med vinterhandelen i eksil. I alderdommen var det ikke så mye igjen av hennes ungdommelige figur eller livskraft: «Ingenting igjen bortsett fra bein,» sa Mola Dickyi gjentatte ganger.
Å se ut av vinduet var for Mola Dickyi å minnes en annen tid. Det var en tid hvor alderdommen ikke hadde sperret henne innenfor husets fire vegger. Når hun så en Kyirong-tibetaner ute i landsbyen, eller kikket utover husene så var den personen eller det spesifikke huset en forbindelse til fortiden og vekket til live kroppsliggjorte minner. Samtidig så Mola Dickyi også utover en liten kulturell forlengelse av den opprinnelige Kyirongregionen i Tibet. Det var hennes direkte forbindelse til en annen tid og levemåter som ikke lenger fantes.
Noen ganger var Mola Dickyi hjemme, men å føle seg hjemme i alderdommen var en flyktig følelse i hennes tilfelle, spesielt med tanken på døden som hun kommenterte var like rundt hjørnet. Lengselen var alltid med henne. Lengselen etter å føle mer hjemme med seg selv. I den gamle Kyirong i Tibet. I de varme og intime familiebåndene som en gang fantes, eller en annen alderdom som kunne ha vært mulig.
Regine hadde det, som Mola Dickyi, vanskelig for å forlate bygningen hun bodde i da Mette møtte henne om våren 2018 på et gamlehjem i Uummannaq. Fra vinduet kunne hun noen ganger se kjente ansikter fra bygden hun kom fra, som ligger cirka 90 km nord for Uummannaq. Hun husket og lengtet etter livet i bygden som de hadde blitt evakuert fra i underkanten av ett år før Mette møtte henne.
Den gang ble Regine og Gaaba advart over radioen om at en flodbølge ville ramme bygden. De ble rådet til å flykte oppover i fjellet. Med alderdommens fysiske begrensinger føltes dette uoverkommelig for Regine. Gaaba og hun satt ovenfor hverandre i huset som de flyttet inn i etter at de hadde giftet seg. I dette hjemmet hadde de mistet to barn, begge var gutter, og oppdratt tre. Her satt de og ventet på at flodbølgen skulle slå til og kanskje ta dem og deres hjem med seg ut i fjorden. De fleste andre beboerne i bygden fulgte politiets instruksjoner om å flykte til fjells. Selv om det var kveld, kunne de likevel se de store bølgene treffe bygden, for i midten av juni går solen ikke lenger ned i Karratfjorden som ligger mer enn 460 km nord for polarsirkelen. I stedet beveger den seg rastløst rundt i en sirkel over horisonten.
Flodbølgen forårsaket skader på husene langs kysten, men nådde aldri Regine og Gaabas hus. Risikoen for at nok en flodbølge kunne ramme området, gjorde at alle beboerne ble evakuert til forskjellige byer, og de kunne ikke vende tilbake. For å være så nær som mulig til hjembygden, reiste Regine og Gaaba til Uummannaq. Her bodde de sammen med datteren. Like etter flyttet Regine inn på gamlehjemmet og senere fulgte Gaaba etter.
Da Regine snakket om hjem, var det ikke gamlehjemmet i Uummannaq, men heller livet hun hadde skapt i bygden hvor hun bodde hele livet. For henne var ikke hjemmet kun familiens hus, men også måten livet ble levd på i bygden. Det var tempoet og gjenkjenneligheten som kan eksistere mellom mennesker når det ikke bor mer enn knapt 100 mennesker på et isolert område. Hun savnet maten de fanget og tilberedte, og lukten av sel som pleide å henge i gardinene. Regine savnet ritualet med å rense og rengjøre selskinnet. Hvis hennes mann, Gaaba, hadde fanget mange seler, måtte hun ofte hvile en gang i blant, men etter en pause var hun klar for å jobbe videre. Nå våknet hun noen ganger om natten og savnet det.
Når Mette tilbrakte tid med Regine, virket det som om samtalen mellom dem utmattet henne. Hun brukte lang tid på å tenke over spørsmålene og nølte ofte med svarene. Flere ganger unnskyldte hun seg over å føle seg sliten. Ofte gled hånden hennes skjelvende over den rynkede pannen, og hun knep sammen de skinnende øynene sine og så ut av vinduet. Gjennom vinduet kunne hun se Uummannaqs store steinkirke. Regine klarte ikke lenger å gå til kirken selv om hun gjerne ville. Personalet på sykehjemmet var for opptatt til å hjelpe henne. Mannen hennes dro ned dit hver søndag, noe som fikk henne til å føle seg nærmere kirken. Bak kirken var den frosne fjorden med mange spor fra biler, snøscootere og hundekjøringer som knyttet Uummannaq til andre bosetninger i området, men sporene til Regines hjembygd ble kun færre.
Regine og Gaaba satt ofte ved siden av hverandre ved spisebordet i stillhet. Andre ganger satt de foran fjernsynet i fellesrommet. Her ble maten – som ble beskrevet av stedets innbyggere som dansk – tilberedt og servert for dem. Selv når det ble servert fisk, var den ikke helt det samme. Kveita i Uummannaq hadde mindre fett enn de fra fjorden ved Regines hjembygd. Hun ville ikke klage, men savnet å kunne lage den maten som hun og Gaaba ønsket å spise. Det var stille å bo på gamlehjemmet. Her ble det rengjort for dem. Klærne ble vasket av personalet. Andre utførte de praktiske oppgavene som tidligere hadde fylt Regines hverdag og utgjort hennes liv. Kanskje var det derfor at gamlehjemmet aldri ble som et hjem for henne.
Egentlig hadde Regine hatt et ønske om å bli flyttet til gamlehjemmet i Uummannaq før bygden ble rammet av flodbølgen. Over tid hadde det blitt mer og mer utmattende for henne å utføre sine daglige oppgaver. Selv om mannen hennes var friskere enn henne og ikke ønsket å flytte, kunne han ikke med sin økende alder overta både Regines arbeidsoppgaver og passe på begge. Regine hadde vært utslitt lenge: «Kanskje kommer det bare med alderen at du blir mer sliten,» sa hun. «Kanskje er det etter at du har brukt alle musklene i livet.»
Da Regine fortalte at hun var i ferd med å komme over lengselen etter hjem, var det et uttrykk for at hun prøvde å gi slipp på lengselen etter livet som fikk henne til å føle seg hjemme i verden. Hun ville godta alderdommen som en del av livet, noe som betød å gi slipp på hjemmet i bygden. Hun trengte hjelp i hverdagen, noe som ikke kunne fås der, så selv om det ble mulig, ville hun ikke flytte hjem igjen. Alderdommen hadde gjort hjemmet utrygt, men slik følte hun det ikke på gamlehjemmet. Evakueringen og nedleggelsen av hjembygden hadde derimot brakt med seg nye bekymringer. Uummannaq var ikke bare et fremmed sted for Regine, men også for sønnen som hadde bodd med henne og Gaaba. Han var ugift og hadde ingen barn, og fordi fjorden ved Uummannaq var fremmed for ham, lyktes han ikke med å fange like mye fisk som før.
Derfor sa Regine at hun håpet at hun og Gaaba skulle bli omplassert til et nytt hus før de ble for gamle til å leve alene. Da de ble evakuert, hadde de nettopp blitt ferdige med nedbetalingen på huset sitt, derfor ble de lovet et nytt hus i Uummannaq. Regine ville at sønnen skulle arve det nye huset. Så selv om Regine på mange måter prøvde å gi slipp på hjemmet i bygda og lot det tilhøre fortiden, holdt hun seg likevel fast ved et annet hjem – et hjem å gi videre til sønnen, som ennå ikke følte seg hjemme i Uummannaq. På denne måten kunne hun kanskje gi ham noe av livet som hun kjente fra bygden. Med det ville hun også føle seg mindre bekymret over hvordan livet hans ville bli når hun og Gaaba var borte.
Men Regine og Gaaba ventet fremdeles på å høre noe nytt om huset. De hadde blitt fortalt at de skulle få et hus før jul, sa Regine og trakk på skuldrene.
I følge Crapanzano har antropologer alltid vært mer opptatt av selve produktet av den menneskelige forestillingsevnen fremfor prosessen (2004, 1). Noe av problemet med det er at forestillinger misforstås og blir definert som noe de ikke er: Et konkret, håndfast eller endelig fenomen. Det forestilte har av natur en slags fraværhet og selv om det er sammenknyttet med den materielle virkeligheten, er det likevel ikke helt av den. Fraværet er det sentrale aspektet ved forestillinger, drømmer eller profetier som gjør dem interessante for Crapanzano: De er ikke håndfaste som den materielle virkeligheten, men heller diffuse, åpne og uendelige. Dette betyr en ikke kan gi faste definisjoner på det forestilte uten at det mister sin magi og ødelegges (Ibid., 21). Forestillinger er for Crapanzano kanskje synonymt med forestillingsprosessen: Kontinuerlig gjenskapt, alltid i ferd med å bli til, men aldri fullstendig endelige, slik vi foreslår hjemmet kan oppleves som i alderdommen. Det er forbundet med visse objekter, dufter eller mennesker, men samtidig er det et fenomen som overgår den materielle virkeligheten og ligger åpent og uendelig. For å bedre forstå den emosjonelle betydningen som forestillingen om hjem hadde for Um Salim, Mola Dickyi og Regine i lys av alderdommens forfall, vil vi ta vår analyse et steg videre med Crapanzanos bruk av begrepet «hinterland/bakland».
«Hinterland» er Crapanzanos oversettelse av det franske ordet «L’Arriere-pays». Mens ordet pays betyr land, landsby eller opprinnelsessted, refererer ordet Arriere på fransk til noe «primitivt». Crapanzano bruker ordet L’Arriere-pays i en annen betydning. Han bygger på den franske poeten og kunstkritikeren Yves Bonnefoys bruk av ordet som refererer til et slags intimt land eller sted hvor alt er mye enklere (’simpler’, ’out-of-date’). For Bonnefoy fremkaller L’Arriere-pays en dimensjon av menneskelig erfaring som overskrider den umiddelbare sansningen av et objekt (Ibid., 16). L’Arriere-pays er dermed sammenknyttet med den materielle virkeligheten, men åpner opp for et annet ontologisk register, en virkelighet som er fraværende (Ibid., 14–15). Denne virkeligheten ligger alltid i bakgrunnen av det materielle, relativt separert, men aldri fullstendig frakoblet fra den (Hirsch, 1995).
Crapanzano bygger på denne forståelsen av begrepet som en inspirasjon for å utvikle en antropologi om det forestilte i boken «Imaginative Horizons» (2004). Han åpner boken opp med å introdusere ideen om grenser. Det er ikke geografiske grenser som kan krysses eller brytes som opptar Crapanzano, men heller grenser som horisonter. Disse horisontene skaper en forbindelse til et optisk sted eller tid av det forestilte (Ibid., 14): et eksistensielt bakland.
Det forestilte baklandet gjør det mulig å slippe unna eller ta en pause fra den fysisk pressende virkeligheten, ”with the licit and illicit desires it triggers, the play of power it suggests, the dread it can cause – the uncertainty, the sense of contigency, of chance – the exaltation, the thrill of the unknown, it can provoke” (Ibid., 14). For Bonnefoy er baklandet fullt av uendelige muligheter, begjær, men de vekker også frykt fordi en kan aldri komme seg til det (Ibid., 16).
På samme måte foreslår vi å forstå hjemmet i alderdommen som et eksistensielt, forestilt bakland, som lå i bakgrunnen av Um Salims, Mola Dickyis og Regines virkelighet her og nå. Dette innebærer at ens hjem-i-verden er noe mer enn et fysisk sted: Det er også nettverk, historier, dufter, levemåter og muligheter (Schütz, 1945; Gullestad, 1989; Douglas, 1991). I det følgende utforsker vi hvordan det materielle og forestilte var sammenknyttet og hjemmets betydning i lys av alderdommens forfall og den fremtidige horisonten av død.
Det er essensielt å kontekstualisere Um Salims, Mola Dickyis og Regines forestillinger om hjem i konteksten av den aldrende kroppen, familieforhold og den fremtidige utsikten til død som transformerte deres eksistensielle hjem-i-verden til en ustødig og uviss grunn, og begrenset deres muligheter i livet. Samtidig må deres opplevelser og forestillinger om hjemmet forstås i lys av deres flukt og evakuering fra det opprinnelige hjemmet som resulterte i en uendelig lengsel for det som var eller kunne ha vært mulig.
Alle tre slet med alderdommens forfall. For både Regine og Mola Dickyi brakte det med seg mye uvisshet og gjorde at deres hjem-i-verden måtte gjenskapes. Mens alderdommen begrenset Mola Dickyi til sin leilighet og lukket henne vekk fra utenomverdenen, måtte Regine flytte fra sitt hjem og inn i et gamlehjem. I begge tilfeller brakte alderdommen visse begrensninger i tilværelsen, noe som betød at de måtte unnvære ting og mennesker som tidligere hadde vært en fast del av hverdagen. Dette var også tilfellet for Um Salim, som ga uttrykk for å være sliten i alderdommen. Hun hadde ikke lenger den sammen energien som før og var lei av å flytte rundt. I alderdommen ville hun vekk fra fordrivelsen som hadde definert livet hennes. Tiden var heller kommet for å høre til og slå seg til ro.
Selv om livet raknet for alle tre i alderdommen, var det likevel på forskjellige måter. For Um Salim innebar det forfall av kroppen og tapet av familielivet og deres hjem i Palestina og i Libanon. Hun kunne ikke vende tilbake og måtte leve med tapet av sine brødre som de mistet under flukten fra Palestina. I fraværet av hjemmet i Palestina og Libanon, samt hennes søsken og foreldre, hadde Um Salim likevel skapt et nytt hjem i Danmark. Her var hun omgitt av barn og barnebarn. Den materielle substansen av hjemmet i Danmark var forankret i tradisjoner, dufter og objekter som hadde Palestina og Libanon som et orienteringspunkt. I et land langt vekk fra hennes opprinnelsessted, fungerte Um Salims hjem i Danmark som et trygt, intimt og åpent rom som brakte sammen hennes fortid, nåtid og en mulig fremtid for familien hennes. Hun fortalte med både glede og sorg historier til sine barn og barnebarn. Um Salims hjem i Danmark ble hennes tilhørighetsrom hvor hun skapte mening og integrasjon (Gullestad, 1989, 23). Selv om det nye hjemmet befant seg geografisk i Danmark, levde Um Salim stadig som i Palestina og Libanon, steder hun savnet uendelig. Utover å være hennes tilhørighetssted, var hennes hjem også et slags tilfluktsted fra det danske, som for henne var og forble fremmed og ukjent inntil hun sovnet stille inn i mars 2019.
I motsetning til Um Salim levde Mola Dickyi i fravær av fysisk og emosjonell støtte fra familiemedlemmer, spesielt fra hennes sønn. I Mola Dickyis tilfelle var det ikke bare kroppen som brøt sammen, men også familieforhold, trygghet og håpet om tilbakevendelse til Tibet. Som andre eldre eksiltibetanere måtte hun leve med å møte døden i eksil. I lys av dette var det likevel en trøst å bo i Kyirong landsby og i tilstedeværelsen av andre tibetanere fra Kyirongregionen, samt det større kulturelle og politiske tibetanske landskapet av McLeod Ganj, også bebodd av tibetanere fra andre regioner i Tibet. I fraværet av sterke familiebånd i alderdommen ble den regionale forbindelsen essensiell for å opprettholde Mola Dickyis hjem-i-verden og finne en stødig grunn mens livet raknet i alderdommen. Denne forbindelsen ga en viss form for omsorg og trygghet i håndteringen av alderdommens utfordringer og uvisshet, hvor hun ikke engang hadde kontroll over sin egen kropp. Hjem som en forestilling manifesterte seg i tilstedeværelsen og forbindelsen til naboer, inkludert noen av søsknene hennes i Kyirong landsby, og forbandt Mola Dickyi til noe intimt og åpent utenfor hennes ensomme og begrensende tilværelse. I sentrum av denne forestillingen var familiens opprinnelige hjem i Kyirong i Tibet og livet derfra, som Mola Dickyi fikk en sterkere tilknytning til i møte med døden. For både Mola Dickyi og Um Salim levde hjemmet fra fortiden – det forestilte baklandet – videre gjennom det materielle.
Regine kjente på forfallet av alderdommen spesielt gjennom økt tretthet. Det var mangelen på energien og styrken som hun pleide å ha i sine yngre dager. Dette gjorde at hun ikke lenger følte seg trygg ved tanken om å bo i bygden. Hjemmet fra fortiden raknet i takt med at hun ikke kunne utføre oppgavene som hørte sammen med det. Når hun snakket om hjem, snakket hun aldri om sitt værelse på alderdomshjemmet, men i stedet om bygden. Når hun ga uttrykk for å ha gitt slipp på sitt hjem i bygden, betød det også at hun hadde gitt slipp på å lengtes etter hvordan livet engang hadde vært – eller hun hadde i det minste forsøkt, for hun kunne stadig våkne om natten og savne det. Det var samtidig forestillingen om hjemmet som et trygt sted som fikk henne til at holde fast i håpet om å bli omplassert til et nytt hjem innen sin død. Den intime fortiden som sto i sentrum av forestillingen hennes om et mulig hjem for sin sønn i fremtiden, ville kanskje gjøre det lettere for henne å ta avskjed med ro i hjertet. På grunn av evakueringen fra bygden hadde deler av hennes sønns liv blitt fremmed for ham, men det var også deler av hans liv som var fremmede for Regine. I motsetning til henne var han ugift og barnløs. Her fremstår hjemmet – det fysiske hus – for Regine som noe hun forestilte seg ville skape et potensielt liv for sønnen. Forestillingen var forankret i hjembygden og dens levemåter, som hadde den høyeste form for intimitet og trygghet for Regine.
Til tross for forskjellene mellom Um Salims, Mola Dickyis og Regines alderdom og hvordan hjemmet forestilles med referanse til ulike steder, mennesker, levemåter eller livskamper, finnes det likevel store likheter med tanke på hva disse forestillingene muliggjorde i uvissheten av alderdommen, den fremtidige horisonten av døden og umuligheten av tilbakevendelse til det opprinnelige hjemmet.
For alle tre gjenskapes hjemmet i alderdommen gjennom tilstedeværelsen av visse objekter, praksiser, på visse steder og sammen med spesifikke mennesker. Disse gjenetablerer og opprettholder deres forbindelse til et intimt og uendelig bakland – som ligger et sted i fortiden eller kan være mulig i fremtiden for deres barn eller barnebarn – mens livet fortsatte å rakne. I den begrensende væren-i-verden som alderdommen og døden brakte med seg, forstår vi at forestillingen om hjem – som et eksistensielt bakland – åpnet opp en trygg og åpen horisont. Den muliggjorde visse emosjonelle og moralske forbindelser til den umiddelbare materielle virkeligheten og vevde hverdagslivet sammen. Slik Crapanzano bemerker ga denne alternative dimensjonen en pause fra den fysiske, pressende virkeligheten og tapet som alderdommen innebar for alle tre på ulike vis. Dette forestilte baklandet var fullt av begjær og muligheter for hva fortiden kunne ha vært og hva fremtiden kunne bli, slik Bonnefoy foreslår.
Imdlertid medførte det også tap og frykt, noe Bonnefoy også understreker. Det paradoksale ved hjemmet i alderdommen for Um Salim, Mola Dickyi og Regine var at det var til stede og fraværende på en gang. Selv om det fysiske hjemmet i alderdommen var et intimt tilhørighetsrom for Um Salim og Mola Dickyi, mens Regine prøvde å akseptere det ut av nød, vekket det likevel lengsel for et liv som var fraværende og ikke-eksisterende. For Regine vekket det også en bekymring for hva hun etterlot for sin sønn. Livet fortsatte å rakne, noe Um Salim, Mola Dickyi og Regine også aksepterte. Verken Um Salim eller Mola Dickyi kunne regne med en tilbakevendelse til deres opprinnelige hjem før døden, mens Regine til og med forsøkte å gi slipp på lengselen etter livet som en gang var. Heller ikke var det mulig å utsette alderdommens forfall eller dødens ankomst, men gjennom nye forbindelser mellom det forestilte og det materielle – altså baklandet og forgrunnen – ble hverdagslivet vevd sammen og åpnet opp for nye muligheter. Hjem som en forestilling var noe å holde fast ved – få emosjonell støtte fra, søke tilhørighet og trygghet hos – mens livet raknet og forstyrret selvets eksistensielle hjem i verden. Dette gjør det nesten umulig å skille mellom det forestilte og det materielle virkelige som muliggjorde alderdommens hjem.
I alderdommen hvor kroppen, sinnet, familieforhold eller håpet om å vende tilbake til hjemmet fra fortiden raknet, var visse forestillinger essensielle for Um Salim, Mola Dickyi og Regine for å orientere seg selv om hvem de var og forstå deres plass i verden. Døden var endelig, men gjennom hjemmet – som et eksistensielt bakland – kunne livet leves gjennom minner, mentale bilder, dufter og muligheter som om det var uendelig.
Denne artikkelen har utforsket alderdommens hjem for Um Salim, Mola Dickyi og Regine som har blitt fordrevet og evakuert fra sine hjem og bor i Danmark, tibetansk eksil i India og i Grønland. Vi har utforsket hvordan de gjenetablerer sitt hjem-i-verden i lys av alderdommens økende uvisshet, den fremtidige horisonten av død og umuligheten av å vende tilbake til deres opprinnelige hjem. Ved å bygge på Crapanzanos (2004) og Desjarlais’ (2019) oppmerksomhet på sammenknytningen av det materielle og det forestilte, har vi tilnærmet oss hjemmet i alderdommen som et intimt, forestilt bakland som alltid lå i bakgrunnen av det materielle hjemmet i alderdommen, knyttet til visse steder, objekter, mennesker og praksiser. Hjem som et forestilt bakland orienterte de tre eldre kvinnene om deres plass i verden i møte med alderdommens økende uvisshet og den fremtidige horisonten av død. Å være hjemme i alderdommen betød å være i kontakt med, gjenskape og videreføre visse tradisjoner og levemåter – å være i eksistensiell kontakt med sitt «bakland». I den begrensende væren-i-verden som alderdommen og døden brakte med seg, åpnet forestillingen om hjem et trygg, åpen og uendelig horisont.
I helsetjenesten
