«Fuck stigma» – En narrativ undersøkelse av mennesker med rusavhengighet og pårørendes forståelse av, og erfaring med, fordommer

Sammendrag

Artikkelen presenterer og diskuterer mennesker med rusavhengighet og pårørendes forståelse av, og erfaringer med, fordommer. Informantene har lang erfaring med tilknytning til rusmiljøet. De opplever jevnlig ulike former for fordommer og har gjentatte ganger opplevd å bli kategorisert, stigmatisert og kritisert, noe som resulterer i skam, isolasjon og ensomhet. I møte med helsepersonell og andre institusjoner savner de å bli sett, hørt og behandlet med verdighet. Artikkelen presenterer hvilke fordommer de møter, hvordan de møter dem, og hvordan de mener en kan redusere dem. I analysen og drøftingen er de ulike stemmene sammenstilt og sett i lys av aktuell teori.

Nøkkelord: rusavhengighet, fordommer, narrativer, forestilling, stigma, verdighet


Møte med et helsevesen som gang på gang ikke forsto, ikke lyttet, fordømte oss. Helsevesenet stilte umulige krav hun aldri kunne innfri, hun var for syk og de forstod det ikke. Mamma, de sier jeg er et menneske med rusavhengighet, men jeg er et menneske også», sa hun til meg. (Mona)

I møte med offentlige etater ble jeg tidlig plassert i en kategori; VANSKELIG; en som det ikke er verdt å lytte til! Stemmen min ble som luft for de, selv de gangene jeg bare ville vite noe om saksgangen på en søknad, bidrag eller lignende. (Mia)

Men stigma i mitt eget hode holdt på å ta knekken på meg, jeg orket ikke mer, jeg var klar for å ta en overdose. (Per)

Introduksjon

Sitatene over er hentet fra forestillingen til Drømmefangerne, en fortellergruppe1 på Vestlandet for mennesker med rusavhengighet og for pårørende. I denne artikkelen møter vi fortellingene til tre av de som var med i forestillingen. Deres fortellinger analyseres og diskuteres. Fortellingene ble innhentet under utviklingen av fortellerforestillingen deres høsten 2019, og forestillingen ble fremført på RØST-konferansen2 i Bergen, for mennesker med rusavhengighet, pårørende, helsepersonell og politikere. Det ble senere samme høst foretatt narrative intervju med de involverte. Fordi fortellingene det forskes på, er hentet fra arbeidet med «Drømmefangerne», må vi forstå konteksten bedre. I 2017 initierte og etablerte jeg fortellergruppen «Drømmefangerne». Målet for fortellerverkstedene, som jeg ledet, var å trene mennesker med rusavhengighet og pårørende i å formidle egne fortellinger, først innad i fortellergruppen og etter hvert fra scenen, om de ble klar for det. Første forestilling ble vist på RØST-konferansen i 2017. Etter det ble forestillingen spilt et par ganger på Høgskulen på Vestlandet, en gang for studenter og lærere og en annen gang på et nordisk seminar for kunstnere og forskere innen feltet deltagende teater. Jeg hadde regi på forestillingene til «Drømmefangerne» i 2017, 2018 og 2019.

RØST- konferansens hovedtema vokste ut fra rusmiljøets egne ønsker og behov, og var utgangspunktet for «Drømmefangerne» sin kollektive og individuelle utforsking av tema. I kronologisk rekkefølge har temaene på konferansen vært: «Brukernes røst», «På verdigheten løs», «24-timers menneske» og «Sammen mot stigma». Fellesnevneren til de fire hovedtemaene er verdighet. Hovedtema for utforskingen til de tre stemmene vi møter i denne artikkelen, er «Sammen mot stigma». De hadde i forkant av forestillingen flere individuelle samtaler og veiledninger med meg rundt det å utvikle fortellinger og trene seg på å formidle dem. Deres fortellinger ble flettet sammen til én forestilling. I etterkant av forestillingen gjennomførte jeg narrative intervju med de tre om deres forståelse av, erfaringer med og reaksjoner på fordommer. I denne artikkelen presenteres en narrativ analyse av deres fortellinger i forestillingen, og i intervjuene.

Problemstilling

I artikkelen vil jeg undersøke datamateriale med tanke på de tre informantenes forståelse av, og erfaringer med, fordommer. Problemstillingene er:

• Hvordan forstår, erfarer og håndterer mennesker med rusavhengighet og pårørende fordommer?
• På hvilke måter mener mennesker med rusavhengighet og pårørende at fordommer kan reduseres?

Bakgrunn, tidligere forskning og teori

Min bakgrunn og interesse for å igangsette prosjektet vokste frem over en periode på 18 år. I samarbeid med lege Janecke Thesen har jeg siden 2002 jobbet sporadisk med pasient- og legekommunikasjon. Arbeidet bygget på Kirsti Malteruds og Thesens (2008) forskningsprosjekt knyttet til mennesker med rusavhengighet sine møter med legevakten. Vi analyserte 60 av deres fortellinger fra legevakten og koblet episoder fra flere fortellinger sammen i et forumteater3. Spillet satte søkelys på konsultasjon mellom en lege og et menneske med rusavhengighet og ga publikum en mulighet til å gå inn i spillet og endre situasjonene de opplevde som undertrykkende. På den måten endret deltakerne sin rolle fra passiv tilskuer til aktiv tilskuespiller (Boal, 1992). Thesen og undertegnede sitt arbeid har siden blitt presentert og demonstrert i workshops i flere land i Europa, Asia og USA.

Helt siden jeg fikk kjennskap til de undertrykte situasjonene fra legevakten, har jeg hatt lyst til å jobbe med mennesker med rusavhengighet. I løpet av de siste tre årene med Drømmefangerprosjektet har jeg blitt nærmere kjent med fordommer de møter i samfunnet generelt (i møte med enkeltmennesker og grupper utenfor rusmiljøet, i møte med folk fra rusmiljøet), i møte med seg selv og i møte med systemet (helseinstitusjoner, offentlige kontorer) spesielt. Det være seg både individuelle og gruppebaserte fordommer.

Forskerrollen

Jeg hadde flere individuelle møter med den pårørende og de to menneskene med rusavhengighet over en periode på to måneder. Jeg fikk lytte til deres fortellinger fra levd liv. Min hovedoppgave som forsker var å vise respekt for de tre informantenes erfaringer og for deres fortellinger (Clandinin, 2016). I denne sammenheng er sentrale aspekter ved min forskerrolle å være lytter og observatør:

Narrative inquirers study the individual´s experience in the world, an experience that is storied both in the living and telling and that can be studied by listening, observing, living alongside another, and writing and interpreting texts. Through the inquiry, we seek ways of enriching and transforming that experience for themselves and others (Clandinin, 2016, s. 18).

I dette prosjektet innebar forskerrollen å følge hele prosessen og å kunne innta flere ulike roller der jeg vandret sammen med dem, lyttet til dem og observerte dem underveis i arbeidet med sine fortellinger. Deltakerne skulle gjennom ulike faser, og min rolle var medvandrer (Clandinin, 2016) i de ulike fasene: I første fase av prosjektet skulle hver deltaker utvikle sitt eget narrativ. I denne fasen var jeg først og fremst lytter, men også samtalepartner hvis spørsmål meldte seg underveis. I andre del av prosjektet, hvor deltakerne skulle klargjøre narrativene sine til å bli formidlet fra scenen, var min rolle instruktør. I tredje del av prosjektet skulle de fremføre fortellingen, og da var min rolle mentor både før, under og etterpå. I siste fase av prosjektet skulle de reflektere over tematikken. Da var min rolle å intervjue dem og transkribere intervjumaterialet. De tre deltakernes rolle varierte fra å være forteller til å bli informant i siste fase.

Noe av min viktigste oppgave gjennom alle fasene var å være en god lytter, både til deres verbale og nonverbale språk. Min bevissthet rundt egen forskerrolle i dette prosjektet var avgjørende (Horsdal, 1999). Å forske på en marginal gruppe om et sårbart tema forutsetter at en klarer å skape en trygghet i denne relasjonen. SMS-en som en av deltakerne sendte meg premieredagen, ga en forståelse av at vedkommende følte seg ivaretatt: «Du klarte å finne en bit av meg jeg ikke kjente selv, og selv om jeg følte meg klein i starten, ga du trygghet. Tusen takk!»

Fordommer

Fordommer oppstår ifølge Muzafer Sherif idet mennesker skaper et skille mellom «oss» og «dem» (Sherif et al., 1954/1961). Også Gordon Allport var i sin klassiker opptatt av at mennesker har en tendens til «inngruppefavorisering» (Allport, 1954), se mer i innledningskapitlet i denne boken.

I dette kapitlet legger jeg til grunn at fordommer er basert på forutfattede meninger og ikke på kjennskap til enkeltindividet. Tvert imot er fordommer ofte rettet mot sosiale grupper som en ikke selv er medlem av. Når fordommer er basert på mangelfull kunnskap, kan det utløse negative holdninger der mennesker uttrykker antipati. Hvor møter mennesker med rusavhengighet og pårørende fordommer, og hvordan håndterer de dem? Har fordommene som mine informanter møter, ledet til ulike handlinger i eller i tilknytning til deres liv?

Stigma

Ifølge Charlie Lloyd (2013) er det blant allmennheten og ikke-spesialister vanlig med stigmatiserende holdninger til mennesker med rusavhengighet. Gjennom sin analyse av 185 artikler for å undersøke holdninger knyttet til stigmatisering erfarer han at stigmatiserende holdninger knyttes spesielt til reaksjoner rundt fare og skyld. Lloyd definerer stigma som:

A stigma is a long-lasting mark of social disgrace that has a profound effect on interactions between the stigmatized and the unstigmatized. Factors governing the extent of stigmatization attached to an individual include the perceived danger posed by that person and the extent to which she/he is seen as being to blame for the stigma (Lloyd, 2013 s. 85).

De stigmatiserende holdningene har ifølge Lloyd stor innvirkning på mennesker med rusavhengighet sine sjanser for å lykkes med sin rehabilitering. Lloyd har flere innspill til tiltak mot denne negative trenden, blant annet ved å oppfordre offentlige personer til å dele sine erfaringer, forbedre opplæringen av ikke-spesialister og ikke minst forbedre kontakten mellom mennesker med rusavhengighet og det offentlige (Lloyd, 2013).

Psykiater og spesialist i rus- og avhengighetsmedisin Shahram Shaygani (2016) hevder at samfunnet tradisjonelt sett både har sett ned på mennesker med rusavhengighet og holdt dem på avstand. I dag finnes både en eksplisitt og en implisitt stigmatisering av disse pasientene, ifølge han. Dersom større forståelse gir mindre stigmatisering, er det en viktig strategi å øke forståelsen. Mange må ifølge Shaygani oppdage og lære nye strategier for å takle indre psykologisk krise, for å bli rusfri. En av forutsetningene for å klare det er å ha et sosialt nettverk som forstår fremfor å fordømme.

Erving Goffman (1972) ser på stigma som en egenskap som er diskreditert, og må ses i forhold til relasjoner. Ifølge Goffman (1972) vil ethvert samfunn selv bestemme hvilke virkemidler de ønsker å ta i bruk for å kategorisere folk. De er med på å bestemme og legge føringer for hva som er normalen i sitt samfunn, hva som er innenfor, og hva som er utenfor. Personer i det sosiale miljøet bestemmer hvilke kategorier en skal se ned på, og de sosiale spillereglene som råder innad i miljøet, bestemmer hva som er akseptert. Om du har egenskaper som skiller deg fra de andre, reduseres du gjerne fra et fullverdig og vanlig menneske til et utstøtt menneske. En slik stempling mener Goffman fører til stigma. «Det innebär en speciell diskrepans (norsk oversettelse: avvik) mellan den virtuella och den faktiska identiteten» (Goffman, 1972, s. 12). Et menneske som blir sett på som annerledes, blir sett ned på og stigmatisert. Speilbildet forvrenges og skamfølelsen utvikler seg i takt med utenforskapet. Dette kan resultere i at vedkommende opplever en brist mellom sin faktiske og tilskrevne sosiale identitet. Konsekvensen av en slik stigmatisering kan være utrygghet, ensomhet og isolasjon. Goffman fremhever dobbeltperspektivet knyttet til stigma:

Tar den stigmatiserade individen för givet att det varigenom han skiljer sig från andra redan är bekant eller uppenbart, eller tar han för givet att omgivningen varken känner till saken eller omedelbart lägger märke till den? I det förra fallet kan vederbörandes situation kallas misskrediterad, i det senare misskreditabel (Goffman, 1972, s. 13).

I det første tilfellet tar man altså for seg den diskrediterte situasjonen, mens en i den andre situasjonen har fokus på den som diskrediteres. Til tross for at stigmatiserte gjerne har erfaring med begge disse, er det ifølge Goffman en viktig distinksjon. Han er videre opptatt av menneskers holdninger til de som er stigmatisert, og hvilke handlinger dette fremmer.

Arthur W. Frank (1995) fremhever viktigheten av at sårede mennesker må ta en mer aktiv rolle i sitt liv og selv fortelle sin historie, fremfor at andre forteller den. Han fremhever flere læringsaspekter ved å fortelle, idet en lærer både av å lytte når en selv forteller, studere andres reaksjoner på egne fortellinger og ved å erfare at fortellinger deles. Gjennom å fortelle egne historier mener han at de som forteller, vil konstruere et nytt kart og utvide sin oppfatning av sitt forhold til verden. Han er inspirert av Søren Kierkegaards tenkning om at en gjennom å være forfatter av sitt eget liv vil en ta større ansvar for det. Gjennom historiefortellinger vil den som forteller, ifølge Frank, foreta en etisk handling gjennom sin fysiske handling. I tillegg til å dele sin egen historie vil vedkommende ifølge Frank få et innblikk i hva som frarøver folk deres stemmer. Franks erfaring er at når noen løfter stemmen, snakker mange gjennom den historien.

Metode

Utvalget

Det ble laget en promoteringsvideo for å rekruttere mennesker med rusavhengighet og pårørende til prosjektet. Denne ble publisert både på den lukkede Facebook-gruppen til RØST-konferansens tilhengere og offentlig på egen Facebook-side med utfordring om å dele. Alle tre informantene ble frivillig med i prosjektet og visste at de kunne trekke seg når som helst. To av dem som meldte seg, har deltatt i drømmefangerprosjektet et tidligere år med andre fortellinger. En av deltakerne i årets drømmefangerprosjekt var med for første gang.

Datamaterialet

Datamaterialet for forskningsprosjektet som analyseres i tilknytning til denne artikkelen, er dermed hentet fra 1) fortellernes egne fortellinger fra forestillingen og 2) intervjumateriale fra de kvalitative dybdeintervjuene. To av fortellingene som ble fremført fra scenen, har jeg fått tilsendt på e-post i etterkant av fortellerforestillingen, og den siste fortellingen er transkribert fra videoopptak fra forestillingen. Utfordringen med å analysere deres fortellinger er at jeg må tolke noe de selv allerede har tolket.

Ulike typer fortellinger
I utviklingen av deltakernes fortellinger kom ulike episoder fra deres liv frem i form av ulike typer fortellinger. Fortellingenes funksjon er ifølge Horsdal med på å skape både mening og sammenheng: «Fortællingen kan genskabe en orden i kaos, som gør det muligt at komme videre» (Horsdal, 1999, s. 104). Horsdal fremhever flere etiske aspekter som er viktige å forholde seg til når en bruker fortelling generelt, og sårbare fortellinger spesielt, i forskningsøyemed. Det være seg både klarhet om forutsetningene med forskningen, hvilke formål som diskuteres og aksepteres, og at en skaper en åpenhet, tillit og trygghet i fortellerøyemed. Fortellingene til brukere og pårørende varierer i sjanger. I forskningsmaterialet finnes nederlagsfortellinger (Horsdal, 1999) som forteller om når de ikke har lykkes eller oppnådd suksess. Men en finner også vendepunktfortellinger, som strekker seg over en tidsperiode og skildrer historien frem mot et brudd, et vendepunkt, som bringer fortellingen i en ny retning og beskriver en periode etter vendepunktet. Ifølge Birkeland kan vendepunktfortellinger ha potensiale til å endre praksis (Birkeland, 2007; Ødegaard & Birkeland, 2002). Dette er gjerne en naturlig konsekvens av vendepunktfortellingenes kjerne: «Vendepunktfortællingerne vender op og ned på etablerede opfattelser og bringer fortælleren ind i nye tankebaner /.../» Birkeland (2004). Min opplevelse av Drømmefangernes vendepunktfortellinger er at de både reflekterer over egne fortellinger og lar seg inspirere av hverandres fortellinger og erfaringer.

Intervju
Jeg foretok intervju med alle tre deltakerne i etterkant av prosjektet. Intervjuene vekslet i tid fra 30 til 70 minutter. Hensikten med intervjuene var å få et innblikk i deres oppfatning av og erfaringer med stigma og fordommer. Det var utarbeidet en intervjuguide med spørsmål om de hadde opplevd fordommer, hvordan de eventuelt hadde taklet det, hvordan de opplevde det å arbeide med personlige fortellinger og å fremføre disse. I tillegg fikk de oppfølgingsspørsmål underveis. På slutten av intervjuet fikk alle mulighet til å tilføye noe om de ønsket det. Intervjuene ble tatt opp på bånd og siden transkribert.

Etiske betraktninger
«Narrativ forskning erkjenner at forskeren og den/dem det forskes med og på er i en relasjon og at begge parter vil lære og endres gjennom forskningsprosessen» (Blix & Sørly, 2017, s. 23). I en narrativ etisk prosess binder fortellingen, ifølge Sørly, sammen både forteller og lytter, og publikum og leser (Sørly, 2017) I denne studien forsker jeg på fortellinger som har blitt utviklet gjennom fortellerverksted og veiledninger som jeg selv har ledet. Min rolle som medvandrer i denne prosessen kan ha hatt stor innvirkning på resultatet. Det krever både etisk oppmerksomhet og refleksivitet (Sørly, 2017). Selv om fortellingene er hentet fra fortellerens liv, mener jeg at fortellingene skapes i dialog mellom fortelleren og lytteren, og gjerne gjennom flerstemmige dialoger (Bakhtin, 1981). Fordi det er dialogisk forankret, må det forstås ut fra sin kontekst (Bakhtin, 1986). Denne dialektiske formen fremmer et nytt partnerskap: «Forskeren og deltakeren er partnere som har forskjellige oppgaver og ansvar i forskningsprosessen. De tilhører forskjellige settinger og samfunn, men det å kunne tilby et ‘tredje øre’ (eller stemme) kan føre til at verden endrer seg fra det binære (to-sidige) til det plurale (mangfoldige)» (Sørly, 2017, s. 35). Det var i denne settingen viktig for meg å skape trygge og verdige møter i motsetning til det jeg vet mange av dem har opplevd før, jamfør Oscar Tranvågs forskning på verdighet i møte med mennesker med rusavhengighet og pårørende (2018).

I selve fortellerverkstedene hadde jeg i oppstarten av «Drømmefangerne» et par ganger med meg Ruth Marie Stensland Donovan, som er leder av RØST. Videre fulgte hun prosjektet fra sidelinjen. Hun kjenner godt både rusmiljøet på Vestlandet og deltakerne, og var en god sparringspartner. En av deltakerne det året ga uttrykk for at arbeidet igangsatte sårbare prosesser og at det i slike tilfeller kunne vært ok å ha helsepersonell til stede hele tiden. Andre var uenige og mente det motsatte. De mente at det var nettopp fordi det ikke var ukjent helsepersonell der, at en åpnet seg. Først når jeg også fortalte, og viste sårbare sider ved meg selv, fikk de tillit til meg og ønsket å dele sine fortellinger.

Svein Haugsgjerd fremhever viktige aspekter i tilknytning til intervju. «For det første at den som intervjues, alltid vil gjøre seg forestillinger om hva intervjueren kan og vil oppnå med intervjuet. For det andre at detaljer i samtaleforløpet som skiller seg litt fra ut fra det forventede, alltid er verdt å forfølge, med spørsmål og refleksjon i ettertid» (Haugsgjerd, 2017 s. 15–16). Jeg har hatt kontakt med informantene etter intervjuene.

Gjennom analyse av fortellingene og intervjuene vil jeg forsøke å åpne, forstå og fortolke mitt datamateriale på en respektfull måte. Forskningsmaterialet er knyttet til informantenes levde liv, og ved å studere dette mer inngående vil jeg forhåpentligvis også forstå noe mer av samfunnet de er en del av (Clandinin, 2016). «/.../språk er transformasjoner av fortidige og fremtidige diskurser som kommer til overflaten i en samtale eller et intervju» (Sørly, 2017, s. 34). Jeg er ydmyk overfor disse møtene og de fortellingene jeg har fått tatt del i.

Resultater og diskusjon

De tre informantenes forståelse av og erfaring med fordommer må analyseres ut fra den konteksten fortellingene og intervjuene ble fremstilt i. «Narrative inguiry is relational in all the ways that our Dewey-inspired view of experience makes visible; that is, it is relational across time, places, and relationships» (Clandinin, 2016, s. 19). Jeg har foretatt en narrativ analyse av mitt datamateriale ved å studere deltakernes personlige fortellinger både fra scenen og gjennom intervjuene. I første del av analysen presenterer jeg de tre stemmene hver for seg. Fortellingene analyseres etter Horsdals (1999, 2017) og Clandinins analyseredskap: det vil si i forhold til tid, rom, tema (Horsdal, 1999; Clandinin, 2016) og relasjoner (Clandinin, 2016). Mine analysegrep er å se på tiden som fortellingen omhandler, hvilke steder og personer de trekker frem i fortellingene, og hvilke emner som fremheves. I siste del av analysen vil jeg se nærmere på hvordan fordommer manifesterer seg i deres liv, hvordan de møter dem, og hvordan de tenker fordommer kan reduseres.

Alle tre deltakerne i forskningsprosjektet er over 50 år og har lang erfaring med rusfeltet, mellom 20–30 år hver. Det betyr at ingen av de tre var spesielt unge da de ble aktive i eller tilknyttet til rusmiljøet. To av informantene er mennesker med rusavhengighet, og én er pårørende. Alle tre har på ulikt vis vært aktive i miljøet de senere år, som f.eks i utvalg eller komiteer knyttet til RØST eller som erfaringskonsulenter. Den pårørende, som har en voksen datter som fremdeles ruser seg, er en svært aktiv pårørende både i rusmiljøet og i samfunnet. Hun har en tydelig og klar stemme i samfunnsdebatter, kronikker og foredrag.

Per

Første stemme tilhører en middelaldrende mann med lang fartstid innenfor rusfeltet som har erfaring med både å bli stigmatisert og stigmatisere seg selv. I dag er han en aktiv erfaringskonsulent i tillegg til at han er musiker og foredragsholder. Jeg velger å kalle han Per.4

Per er i vårt første møte opptatt av å fortelle både om fortiden, nåtiden og fremtiden sin. Han forteller at han fikk rusproblemer i voksen alder og mener selv han totalt sett har hatt rusproblemer over en periode på nærmere 30 år. Flere vesentlige hendelser knyttet til rus og familie løftes frem, samt hans nye muligheter i livet. Han stiller seg selv kritiske spørsmål om hvorfor det hele begynte:

Hva er det som har gjort at jeg har kommet her? Jeg hadde jo så mange drømmer. Det gikk fort utenfor. Jeg falt dypere og dypere, ut i mørket. Jeg ba bare om å bli fri, men jeg klarte det bare ikke. Så da traff jeg bare veggen, og alt raste sammen. Venner, familien, barnet. For rusen var mer betydningsfull. Alt det jeg hadde. Det bare raste ned. Og jeg bare hatet meg selv for det.

Per reflekterer gjennom både å stille seg selv spørsmål og svare på dem mens han forteller. Idet han setter ting opp mot hverandre i sine refleksjoner, forsterkes ytterpunktene, og han løfter frem viktige aspekter rundt sin egen identitet. Jerome Bruner (2002) er opptatt av at en mellom mennesket og fortellingen finner den mest nærværende og maktfulle muntlige kommunikasjonen. Identitet skapes gjennom narrativer: «Narrativ identitet er det som gir subjektet en opplevelse av selv-kontinuitet. Levd liv blir til erfaring ved å bli integrert i plottet i den historien individet forteller om sitt liv» (Blix, 2017, s. 67). Livet Per forteller om, viser til sårheten rundt det å møte fordommer og bli stigmatisert både av kjente og ukjente. Fordommene og stigmaet han har møtt, har både skapt en sosial skam hos ham og ødelagt for samspillet mellom han som er stigmatisert, og de som stigmatiserer og/eller ikke er stigmatisert (Lloyd, 2013). Fordi mennesker rundt ham ikke forstod hvorfor dette kunne skje ham i så voksen alder, var det mange som tilførte ham skyld i sin egen situasjon, og dermed også indirekte skyld i stigmatiseringen.

Familiens sorg
Familien er sentral i Pers liv. Han klandrer seg selv for at han begynte med rus, og hevder det var både overraskende og uforståelig for familien: «Familien min forstod aldri hvorfor jeg begynte å ruse meg, fordi jeg hadde en fantastisk barndom. Min mor begynte å få psykiske problemer, og min far fikk ikke samliv med min mor, for hun var sliten på grunn av at jeg ruste meg. Min far lot den aggresjonen gå ut over meg.» Per virket til å være spesielt nær sin mor, og han er spesielt takknemlig for at hun rakk å se ham rusfri før hun døde.

Meg og min mor har alltid hatt dype samtaler. Så hun kjente meg gjerne bedre enn noen andre i familien min, samtidig er jeg jo mammas gutt. Er du med? Jeg er veldig glad for at hun fikk oppleve at kampen ikke var forgjeves, før hun døde. Hun har betydd veldig mye i livet mitt, og hun ga meg aldri opp.

Per viser her til utfallet av vendepunktfortellingen som viktig for moren. Tidsløpet hendelsene spredde seg over, var i denne sammenheng sentral. Per konstruerte hendelsesløpet i fortellingen sin og former fortellerstrukturen ved å hoppe frem og tilbake i tid.

Speilbilde som stigmatiserer
Per hevder han jobbet destruktivt imot seg selv. Ved å si seg enig i alles negative tilbakemeldinger til ham, forsterket han stigmatiseringen mot seg. «Jeg følte at jeg stigmatiserte meg selv på alle måter. Jeg hatet meg selv, og jeg fikk høre det av alle. Og da var jeg selv helt enig med de.» I nåtid klarer han å se hvor destruktiv han var i fortiden: «Jeg ser hvordan jeg stigmatiserte meg selv i fortiden, i selvhat og selvforakt.» Han mener selv at han lot andres oppfatning få lov til å farge hans oppfatning av seg selv. «Istedenfor å speile meg i speilet så speilte jeg meg i alle andre sine blikk om hva jeg var for noen ting. Og jeg lot de få rett. Jeg lot deres ukunnskap bli min kunnskap, om en kan si det sånn.» Hans selvforakt utløste et endret selvbilde og en egenforklaring om at livet tok hevn på ham.

«Du har fortjent det, din jævel.» Jeg kjenner speilet ler mot meg. Dette her er helt uutholdelig. Det er betaling for det du har gjort. Jeg ser på meg selv og tenker hvordan i helvete har du kommet til dette stedet i livet. Jeg forakter meg sånn at jeg ikke klarer å se meg selv i øynene.

Goffman er også opptatt av speilbilde. Mens Pers speilbilde snakker til ham, viser Goffman (1972) til en stigmatisert person som hverken kjente igjen sitt eget speilbilde eller lot det trenge inn i sjelen, fordi speilbildet syntes å fremstille ham ufrivillig i en forkledning, skapt av andre. Likevel har de to fremstillingene noe til felles, idet begge viser til at andre folk bidrar til å påvirke deres speilbilde. I tillegg viser begge hendelsene til at den som ser seg i speilet, både føler en skam for det de ser og tenker, men mest av alt for det andre har fått dem til å tenke. Begge befinner seg i en situasjon som de knytter til et tidsperspektiv. Per stiller spørsmål om sin fortid, og jobber bevisst med å endre stigmatiseringen i nåtid, mens den stigmatiserte hos Goffman mente at han hadde blitt tildelt forkledningen for livstid.

Selvstigma
Ifølge Per var likevel hans største stigma hans selvstigma. Det foregikk kontinuerlig i hans eget hode. Det kan virke som om hans opplevelse av andres stigma av ham, igangsatte hans selvstigma. Andres oppfatninger kan ha vært med på å påvirke hans oppfatning av seg selv (Goffman, 1972). Selv understreker han at hans egen oppfatning av at andre stigmatiserte ham, resulterte i hans selvstigma. Dette kan likevel bero på feiloppfatninger og feiltolkning. «Hvis du stigmatiserer deg selv og har veldig liten selvtillit og du ser veldig ned på deg selv. Så er det jo slik at om bare folk ser helt normalt på deg, kan du misoppfatte det. Å, nå ser de med forakt, alle ser på hva jeg har gjort. Alle vet. Er du med? Og så er det gjerne ikke slik i det hele tatt» (Per). Selvstigma var ifølge Per med på å utløse skam, som han bar inni seg. Dette mener han førte til at han fikk sosial angst, som hindret ham i å gå ut. Han skjulte seg hjemme, økte dosen med amfetamin og porno.

Så kom jeg inn i den boblen, som jeg liksom ikke torde gå ut av, for da jeg gikk ut derfra var det ikke andre som stod der for å straffe meg, det var meg selv. Jeg stod der med øksen selv: kom her din jævel, nå skal jeg ta deg. Er du med? Jeg orket ikke møte meg selv i døren på den måten, så da bare ruste jeg meg og lukket meg inne igjen.

Pers erfaringer samstemmer med Goffmans beskrivelse av det stigmatiserte menneske som opplever utrygghet som fører til isolasjon og ensomhet. «När en människa som tvingas till isolering får avvara den hälsosamma stimulans som daglig social samvaro med andra innebär, blir hon lätt mistansam, deprimerad, ängslig och forvirrad» (Goffman, 1972, s. 22). Ensomheten kan være en fiende i en rehabiliteringsfase der mennesker med rusavhengighet er spesielt avhengig av et sosialt nettverk (Shaygani, 2016).

Fra fordommer til forakt
Per valgte å isolere seg fremfor å gå ut av boblen sin til tross for at han visste at boblen bare førte til mer skam og mer selvforakt. Han følte seg fanget: «Jeg må si at rusen var en del av det hele, men den var bare en bit, det verste var ikke rusen eller den andre, det verste var forakten du fikk mot deg selv, og den skammen.» Per løfter frem forakt og fordommer som sentrale i hans livserfaring. Per fremstiller gruppebaserte fordommer han har opplevd da han opplevde at han ble satt i bås:

Fordommer en møter er at om man tror at er du narkoman, så er du ressurssvak, du har ikke noe å gi, du kan ikke yte noe. Da er du en tyv. Du er upålitelig, du er en løgner. Du kan aldri stoles på, så uansett hva du gjør, vil du bare mele din egen kake for å få mere rus. Og noe av det er sikkert sant til tider, men ikke alltid. Jeg har aldri gått inn og stjålet i butikker for eksempel.

Han knytter ondskapen som skjer, til forakt og stigma. Og mens han på den ene siden snakker om fordommer generelt, viser han til opplevelser fra møter med helsevesenet spesielt.

Men også på legekontoret har jeg opplevd undertrykkelse. Også nylig. Når de leser rapporten min, ser de ut til å dømme meg for min fortid, og ikke for den jeg er i dag. Det bunner jo i mangel på kunnskap, som jeg mener en lege bør ha. En gang reiste jeg meg og gikk i protest.

Det viser seg å være ekstra sårt når helsevesenet, som mennesker med rusavhengighet oppsøker hjelp hos, er med på å skape et tydelig skille mellom «oss og dem» (Sherif et al., 1954/1961). Han er mindre kritisk til andre som viser fordommer, og hvordan han velger å forstå dem:

Jeg velger å tro at de ikke gjør dette på pur faen, fordi det hadde gjort menneske ondskapsfullt. Så jeg velger å tro at det er mangel på kunnskap og mangel på informasjon som gjør at de tror dette her. Og at de ved den rette informasjonen om ting som kommer frem, kan endre det hvis de vil. For ellers mister jeg troen på mennesker (Per).

Vendepunktfortelling
Pers fortelling fremstår som en vendepunktfortelling (Ødegaard & Birkeland, 2002) idet han klarte å komme ut av rusen og sitt eget selvstigma. I intervjuet ga han musikkterapien æren for vendepunktet i livet hans. Der møtte han verdighet, folk som respekterte ham, så ham og lyttet til ham, samtidig som de stilte krav til ham (Lloyd, 2013). Dette bidro til at han ble friere og klarte å skape musikk. Dette stemmer overens med Oscar Tranvågs (2018) beskrivelse av det gode møtet, hvor nærvær og verdighet står sentralt. Det gode møte for Per resulterte i at han ble langt mer aktiv i sin egen rehabilitering og vokste på det (Frank, 1995). Per viser også gjennom sin fortelling at han er opptatt av et lengre tidsløp, og at han evner å forholde seg både til fortid, nåtid og fremtid (Bruner, 2002). Ved å forholde seg til alle disse periodene viser han at han gjennom sine fortellinger både er med på å erobre sine erfaringer (Birkeland, 2004) i tillegg til å erobre fremtiden. I en tidlig fase var hans identitet forkludret (Goffman, 1972) fordi han lot andres fordommer, stigma og oppfatning av ham få styre ham. Det førte til at han følte skam og utrygghet, noe som fikk ham til å isolere seg. Men han klarte å snu det. Han bruker arr som en metafor på sine erfaringer i livet: «Sår gjør vondt, men når sårene får leget seg, vil arrene alltid være der, og de er jeg stolt av å bære. Da tenker jeg på arrene inni livet, for de viser at sårene har grodd. Jeg har pleiet dem og gjort noe rett, samtidig som jeg står der, så kjenner jeg jo litt på at det her vil jeg gjøre masse mer.» Per viser at musikkterapien ble redningen for ham fordi han der møtte respekt og verdighet, og at han også fikk omgang med mennesker utenfor rusmiljøet (Shaygani, 2016). Da musikken fylte tomrommet hans etter rusen, skrev han ut mange kritiske og reflekterte tanker i form av ulike sanger. Øystein Skjælaaen (2019), som har forsket på mennesker med rusavhengighet, fremhever også kunstneriske prosesser i rehabilitering.

Mia

Den andre stemmen er til et annet menneske med rusavhengighet som også har opplevd fordommer og å bli stigmatisert, da særlig i møte med sine visjoner om å ta en utdanning. Mia er en middelaldrende kvinne som har lang fartstid i rusfeltet. Hun var i sitt arbeid rundt temaet stigma spesielt opptatt av å vise til erfaringer rundt uverdige møter.

I hele sin periode som menneske med rusavhengighet har Mia hatt flere nedverdigende møter med andre mennesker som viser forakt og fordommer. Mia forklarte at dette gjorde henne frustrert, forvirret og forbannet. Dette var med på å gi henne en identitetskrise hun måtte jobbe seg gjennom, fordi stigmatiseringen gjorde at hun strevde med å få en klarhet i hvem hun var og ønsket å være (Goffman, 1972). Hun søkte noe hun til slutt fant inne i seg selv, noe som resulterte i at hun gikk inn i en kjønnsskifteprosess. Hun har også opplevd stigma mot seg som transseksuell med rusavhengighet, også fra folk innad i rusmiljøet. Hun ble blant annet i en tidlig fase av sin kjønnsskifteprosess frarådet å si noe om dette fra scenen. «Jeg ga etter for trykket ifra andre. Andre som trodde de visste bedre enn meg hva som er bra for meg.» Fordommene mot henne som rusavhengig ble forsterket da hun kom i en kjønnsskifteprosess, som om det var to uforenelige saker, og at det ene skyldtes det andre. Selv om Mia har opplevd disse reaksjonene som nedverdigende, kan det også ha vært gjort i omsorg for henne for å forsikre seg om at hun skal unngå å gjøre noe fra scenen som hun senere kan komme til å angre på. Fortellingene til Mia viser at de nedverdigende opplevelsene har påvirket hennes identitetsbygging, som hele tiden har vært skjør og bevegelig (Bruner, 2002).

Verdighet
Mia er opptatt av verdighet og mener dette er noe iboende som folk er født med, og som skal vises igjen i måten en møter mennesker på: «Det er vår etiske plikt å behandle hverandre skikkelig, for å si det enkelt.» Dette står i kontrast til det fordommelige skillet mellom oss og dem (Allport, 1954). Både i tiden hun brukte rus, og i ettertid, nå som menneske med rusavhengighet, opplever hun ofte uverdige måter å bli møtt på. Verdighet er ifølge henne ikke alltid lett å finne i storsamfunnet. Det kan være alt fra en person som ikke er høflig mot en i helsesektoren, til en som ikke er høflig i butikken. Hun er spesielt skuffet når hun opplever å bli stigmatisert i helsesystemet, fordi en gjerne har en iboende tro på at de burde visst bedre. Fallet er derfor ekstra stort når de f.eks. knuser hennes drømmer om en utdanning. Det ser altså ut til at hun har opplevd å bli stigmatisert både i møte med folk generelt og i møte med helsesystemet spesielt. Dette stemmer overens med fortellingen fra rusavhengiges møte med helsevesenet (Malterud & Thesen, 2008) og gir grobunn for videre forskning, som f.eks. Tranvåg (2018) sitt fokus på verdighet som sentralt i hans forskning med rusavhengige. Mia viser til å ha blitt stigmatisert over en periode på flere tiår. Hun evner i nåtid å se tilbake på sin fortid, samtidig som hun har en klar drøm inn i fremtiden (Horsdal, 2017).

I møte med offentlige etater ble jeg tidlig plassert i en kategori; VANSKELIG; en som det ikke er verdt å lytte til! Stemmen min ble som luft for dem, selv de gangene jeg bare ville vite noe om saksgangen på en søknad, bidrag eller lignende. Den NAV-ansatte sitter med fiskestangen, og jeg sitter på kroken. De vet når jeg har sluttet å drikke, for da er de mye mer snill med meg. De har på den ene siden god forståelse for mennesker, på den andre siden har jeg måttet jobbe hardt inn mot NAV innkreving for å få dem til å respektere meg.

Gjennom å dele sine fortellinger ser det ut som at flere læringsperspektiv løftes frem (Frank, 1995). Vedkommendes forståelse av verdighet kan ses opp imot Tranvåg sin (2018) forskning på verdighet. En tapt verdighet må gjenvinnes.

Skuffelse på skuffelse
Det temaet som Mia er spesielt opptatt av, er å studere. Drømmen har i flere år vært å kunne ta seg en utdanning der hun fikk bruke sine erfaringer og sin kompetanse. Dette har hun jobbet målrettet mot. Men i møte med NAV opplevde hun liten forståelse, fordommene mot henne var mange, stigmatiseringen stor og skuffelsene var om mulig enda større. Fordømmelsen var større enn forståelsen (Shaygani, 2016). Det måtte et nytt menneske i NAV-systemet til for at stigmatiseringen skulle snu.

Etter mange år skjedde det et under. Jeg møtte en saksbehandler i NAV som lyttet til meg, hørte meg, forstod meg og brydde seg. Det føltes som jeg hadde vunnet i lotto! Jeg fikk støtte i at jeg måtte jobbe videre mot mine mål, som etter hvert ble skolegang. Jeg vant mot alle odds, jeg kom inn på vernepleiestudiet for å få en bachelor. Studiet mitt er min egen personlige stigmakamp. Jeg skal vise dem at de tok feil, jeg skal nå mine drømmer!

Når jeg utfordrer meg selv til å tørre flere ting, blir jeg sterkere både fysisk og psykisk. Jeg fyller opp min indre styrke når jeg gjør noe som krever mot og styrke.

Det ser ut som om vendepunktet kom idet hun møtte forståelse fremfor fordømmelse (Shaygani, 2016). Mia, som hadde 30 års erfaring fra rusmiljøet, klarer gjennom sine fortellinger fra scenen og i intervjuet å forholde seg både til sin fortid, nåtid og fremtid (Horsdal, 1999). Selv om Mia så seg noe tilbake i tid for å fortelle hvor lenge hun hadde vært en del av rusmiljøet, var hun likevel mer opptatt av nåtiden og fremtiden. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at hun i en kjønnsskifteprosess ønsker å ta avstand fra sin tidligere fase som mann.

I flere år har Mia tatt opp fag for å få mulighet til å komme inn på drømmestudiet på høgskolen og utdanne seg innen omsorgssektoren. Hun er opptatt av å bruke sin kompetanse til å bidra til bedre informasjon og skape mer forståelse for en marginal gruppe i samfunnet som hun har god kjennskap til (Lloyd, 2013). Dette tror hun er med på å redusere fordommer, og i tråd med Shaygani (2016) er hun opptatt av at bedre informasjon gir mindre stigmatisering, fordi mange av de som fordømmer og stigmatiserer, har hverken nok kunnskap om eller personlig kjennskap til mennesker med rusavhengighet.

Hun er spesielt opptatt av det verdige møtet mellom ulike grupperinger (Bredland, Linge & Vik, 2011; Tranvåg, 2018), og at det handler om å bli sett, hørt og respektert som den hun er. Mias vendepunkt kom etter at hun møtte et menneske som så henne og lyttet til henne. Det opplevdes ifølge henne som å vinne i lotto. Dette etterlengtede verdige møtet ble det avgjørende (Bredland, Linge & Vik, 2011; Tranvåg, 2018) for Mias fremtid. Det fikk Mia til å fastholde sitt egenverd. Å bruke metaforen å vinne i lotto sier noe om hvor liten sjanse hun mener det er for å treffe slike mennesker. Og det står i sterk kontrast til Shaygani (2016) sine innspill til at mennesker med rusavhengighet er avhengig av et godt nettverk rundt seg for å lykkes i rehabilitering.

På den ene siden tror Mia at større forståelse gir mindre stigmatisering (Shaygani, 2016). På den andre siden er det nettopp i møte med helsevesenet og NAV hun har opplevd flest fordommer og de mest krenkende møtene. I NAV-systemet følte hun seg fanget, som en fisk på en krok. Hun viser til at behandlingen av henne endret seg etter at NAV forstod at hun hadde sluttet å drikke. Skyldes det at deres fordomsfulle skille mellom dem og oss i denne forbindelse ser ut til å ha minsket? I sitt kommende yrke er Mia bestemt på å gjøre det hun kan for å utbedre kontakten mellom mennesker med rusavhengighet og det offentlige (Lloyd, 2013). Mia knytter rusproblematikk til psykiatri. I denne sammenheng er det spesielt viktig å bli møtt med verdighet fremfor å bli møtt med fordommer. Etter at hun sluttet med rus, har hun selv valgt å ta en langt mer aktiv rolle i sitt eget liv (Frank, 1995), og vil veilede andre i å gjøre det samme.

Mona

Den tredje stemmen tilhører en middelaldrende kvinne, en mor som pårørende, som selv har opplevd fordommer og stigmatisering både i familie, i samfunnet og sist, men ikke minst på sitt eget arbeidssted i helsesektoren. En av hennes to døtre har strevd med rusavhengighet i 21 år.

Alene i dritten
Mona viser til en uendelig lang kamp for sin datter, en kamp som ennå ikke er avsluttet. Kampen har i stor grad vært preget av fortvilelse og ensomhet: «Gi deg nå, du overdriver alltid, sa de til meg. Jeg stod alene i dritten, stigmatisert; ‘Drama-Queen’.» Hun forteller at rusen kom snikende, tok mer og mer av jenta hennes og ga henne som mor sjokk. Hun opplevde vantro og fortvilelse. På mange måter mener hun rusmidlene skapte et helvete på jord for både datteren og familien. «Verden falt i grus. Livet handlet mye om rus, prostitusjon, fengsel, somatisk sykdom, osv. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun holdt på å forlate oss. Av og til ønsket jeg det også, og fikk dårlig samvittighet for det.» Mona gir uttrykk for at å stå i kampen i mange år har vært tøft, særlig fordi hun ikke vet hvor mye lenger hun har krefter til å ta vare på datteren. Kanskje det også er denne bekymringen som styrer tankene hennes når hun noen ganger skulle ønske at datteren forlot dem. Likevel virker det som hun får dårlig samvittighet når hun tenker tanken høyt. En slik utrygg situasjon både for mor og datter virker svært energitappende. Mona er modig som tør å sette ord på sine følelser.

Mona syntes det var vanskelig å snakke med andre om det å ha en datter med rusavhengighet. Som pårørende opplevde hun selv å bli stigmatisert, kritisert og tatt avstand fra. Hun erfarte at mennesker fordomsfullt konstruerte et skille mellom hennes familie og andre (Allport, 1954). Som pårørende ble hun tillagt egenskaper hun ikke hadde, f.eks. at hun selv måtte ha rusavhengighet eller bruke rus over gjennomsnittet, at hun selv ikke kunne ha kontroll på livet sitt, eller at hun ikke hadde fulgt datteren opp da hun var i tenårene. Hun setter ord på at denne stigmatiseringen og disse negative erfaringene satte dype spor: «Noe som endret meg som menneske og som mor. Jeg var så alene, så tom, mennesker var så nedlatende.» Nedlatende holdninger ser her ut til å ha skapt ensomhet og isolasjon (Goffman, 1972). På mange måter tror hun det skyldes mange menneskers uvitenhet og mangel på kunnskap om feltet, men ikke bare det. Også fordi hun har opplevd fordommer og stigmatisering blant helsepersonell som har kunnskap om og erfaring med rusfeltet.

Å bli tillagt egenskaper
Hun viser til at noen av vennene hennes forsvant etter hvert, fordi de gikk lei. Hun ser her ut til å ha funnet grunnen til at venner forsvant, og hun undrer seg over deres handlinger. Selv mener hun at hun ikke hadde snakket så mye om datteren, ikke mer enn andre snakket om sine barn. Hun tror derfor det skyldes mangel på kunnskap hos de fleste enten om tematikken eller om hvordan en skal håndtere situasjonen om en møter pårørende: «De forstod ikke hva det gjorde med meg, eller de var usikre på hvordan de skulle opptre. Da var jeg helt knust og unngikk folk.» Kontrasten her er stor mellom den sterke personen hun fremstår som i rollen som offentlig talsperson for pårørende, og den knuste moren som unngikk folk. Hennes kunnskap og erfaring fra å arbeide innen helsesektoren kan også ha vært med på å skape en større avstand til de tidligere vennene, om de i utgangspunktet allerede følte seg underlegne i situasjonen.

Å miste selvtilliten
Mona viser hvordan negative møter med andre påførte henne en skam som var vanskelig å få bort. Hun begynte å tro på det hun oppfattet at de sa (Lloyd, 2013). «Ikke bare forsvant selvtilliten min, følelsen av å være en dårlig mor ble sterkere og sterkere. Hva hadde jeg gjort galt? Alt var min feil.» Ifølge Goffman ligger skammen på lur for den stigmatiserte (Goffman, 1972). Enkelte ganger opplevde hun at de nærmest overså hvilken situasjon hun var i: «I pauser diskuterte flere kollegaer saker de kjente til, gjerne gjennom media der det var dysfunksjonelle familier med rus/kriminalitet/barnevern. Det ble sagt at ungdommer i slike situasjoner hadde dårlige foreldre som ikke fungerte slik de burde. Sterke ord ble brukt. Jeg ble helt stille, følte meg bare veldig, veldig liten og mislykket.»

Uverdige møter med helsesystemet
Som fagperson i helsevesenet reagerte hun både på feilbehandlinger som ble gjort, og på fravær av handlinger som burde blitt gjort. Hun har både alene og sammen med sin datter vært i mange møter med helsevesenet som hverken forstod deres situasjon eller lyttet til dem. Hun var spesielt kritisk til deres forventninger til hennes datter: «Helsevesenet stilte umulige krav hun aldri kunne innfri, hun var for syk og de forstod det ikke. ‘Mamma, de sier jeg er menneske med rusavhengighet, men jeg er et menneske også’, sa hun til meg. Måten hun og jeg ble snakket til, og behandlingen hun fikk i somatikken, førte til at jeg blandet meg inn i møtene med helsepersonell.» Hun møtte også helsepersonell som hun opplevde opptrådte både nedverdigende og fordømmende overfor dem. Mot alle odds kan det se ut som om de nedlatende holdningene Mona har møtt, har vært med på å gjøre henne modigere i møte med helsevesenet. De har gjort henne tøffere og tydeligere. Hun forteller at hun gang på gang måtte si tydelig ifra og at hun tok i bruk sitt yrke som helsepersonell på sykehus. «Mange ansatte kjente meg fra før, men de visste ikke. Aldri har jeg følt meg så forlatt, alene og hjelpeløs. Håpet, kjærligheten til henne, øyeblikkene da hun var til stede i livet, bidro til at jeg ikke gav opp.»

Mona viser en dobbelhet i at hun på den ene siden som pårørende blir sliten og stigmatisert, og på den andre siden klarer å holde seg selv og kamplysten oppe, nettopp fordi håpet og kjærligheten til datteren er så stor. Mens Shaygani fremhever viktigheten av et sosialt nettverk for rusavhengige i en rehabilitering (Shaygani, 2016), understreker Monas fortelling nødvendigheten av å ha det også for pårørende i deres ensomme kamp.

Enda en narkoman
I møte med kolleger opplevde hun gruppebaserte fordommer knyttet til mennesker med rusavhengighet.

Idet vi løp til akuttmottaket, sier min kollega: «uff, enda en narkoman, en pest og en plage.» «Jeg er mor til en», sa jeg. Da ble det stille. Etter dette sluttet mange av kollegaene mine å snakke til meg om annet enn det som var jobbrelatert. Jeg merket at de snakket, noe som gjorde vondt. Jeg opplevde å bli sett ned på.

Det var tydelig at kollegene fortalte hendelsen videre. Det toppet seg i et direkte møte med en kollega. «Vi forberedte oss til en operasjon; plutselig klappet overlegen meg på skulderen og sa: ‘så du har en sånn, du’ og mente datteren min. Jeg ble helt satt ut. Jeg ble også sint inni meg: ‘hvordan våget han’. Atter en gang gir andre meg skyldfølelse – ‘min feil’.» Både konfrontasjonen og fravær av spørsmål virket å være like ille for Mona. «Jeg synes det er stigmatiserende at de på jobb aldri spør meg hvordan det går med henne. Hun blir tiet i hjel, men de spør gjerne hvordan det går med den andre datteren min, som har masse utdannelse og gjør de såkalt rette tingene. Det synes jeg ofte er veldig vondt.» De gruppebaserte fordommene hun mener å oppleve blant kolleger, kan ikke skyldes uvitenhet, men er mer knyttet til en holdning der de skiller mellom oss og dem (Sherif et al., 1954/1961; Allport, 1954). Det kan se ut som om det var de gruppebaserte fordommene og nedlatende holdningene som førte til at hun klarte å mobilisere krefter til å gjøre opprør.

Et oppgjør med stigma
«Jeg vil ta et oppgjør med stigma og svarer dersom noen spør etter jentene mine: En er intensivsykepleier, avsluttet nylig master, jobber på et universitetssykehus. Den andre er menneske med rusavhengighet og strever med livet. Dere skal se reaksjonen, de fleste vet ikke hva de skal si.» En av gangene overrasket hennes kollega henne med det hun opplevde var et forutinntatt svar. «Nei, du som er så sterk kan da ikke være i en slik situasjon.» Flere kolleger kommer sågar med forslag til løsninger:

Det går på sånn: «Du må nå få henne i behandling og du som jobber i helsevesenet må jo få henne inn på en institusjon. Det kan jo ikke være så vanskelig, du har jo så mange kontakter, du er jo så flink å ordne opp i alt». Og hvis jeg da prøver å si at hun vil ikke, vi har prøvd så mye. Så det er kun de som kjenner meg veldig godt som sier: «Vet du hva, vi vet at du har gjort alt du har kunnet.»

Mona viser en sårhet i sin fortelling, både i kampen mot rusens sterke innvirkning i datterens liv, men også i deres felles kamp mot systemet. Og hun opplever en ensomhet i sin kamp. Dette kan ses i forhold til Goffman (1972) sin påstand om at i skyggen av stigmatisering finner du skammen. Og at skam gjerne resulterer i isolasjon og ensomhet. Hun viser til at mannen, som ikke er far til datteren, har vært veldig støttende. Hun har flere ganger opplevd å sitte igjen med nederlagsfølelse når hun møter bekjente, kolleger og helsepersonell. Selv om det virker tøft å snakke om datteren i ulike settinger, ser det ut til å være enda tøffere å oppleve at datteren ikke blir nevnt eller spurt etter. I møte med venner og bekjente unnskylder hun dem til dels, fordi hun mener de ikke vet bedre (Shaygani, 2016; Lloyd, 2013). Men i forhold til kolleger, som i likhet med henne er fagpersonell, har hun ingen toleranse for de fordømmende holdningene hun mener de har både til mennesker med rusavhengighet og til pårørende. Spesielt de gangene hun har blitt tillagt egenskaper hun ikke har, blir hun provosert. At hun ikke skulle kunne være pårørende, hun som var så sterk, opplevde hun som svært nedlatende overfor pårørende generelt. I denne settingen vil det også trenges en forbedring av opplæringen til helsepersonellet, og en utbedring av kontakten mellom rusavhengige og det offentlige (Lloyd, 2013).

I slutten av fortellingen ser vi at det oppstår et vendepunkt idet kommentarer fra kolleger provoserer frem nye handlinger hos henne. Dette har gitt henne en ny agenda for å tørre å snakke enda mer om datteren og om mennesker med rusavhengighet. Dette står i forhold til Kari Lossius’ uttalelse på NRK (2019) om at en viktig utfordring er å avskamme rusavhengighet og avlive fordommer. Mona er opptatt av å avskamme det å være pårørende, og hun tar en stadig mer aktiv rolle i sitt eget liv (Frank, 1995). Hun har hatt en bratt læringskurve som forteller og formidler, og er blitt mer bevisst både hva han hun sier, og hvordan hun sier det.

Diskusjon

Gjennom en analyse av Per, Mia og Mona sine fortellinger, både fra scenen og i intervjuene, har leseren fått nærmere kjennskap til de tre sin forståelse av fordommer, erfaringer med dem, hvordan de håndterer dem, og sist, men ikke minst deres tenkning rundt det å redusere dem.

Forståelse av og erfaring med fordommer

Alle tre informantene forteller at de har møtt fordommer som de i denne sammenheng forstår som negative, og nedlatende holdninger til mennesker med rusavhengighet og pårørende. Fordommene knytter seg både til en oppfatning av de som mennesker og til deres handlinger eller mangel på handlinger. I samfunnet generelt og i møte med helsevesenet spesielt har både Per, Mia og Mona opplevd at fordommer ofte gir seg utslag i at mennesker er nedlatende og stigmatiserende mot dem, og at mange har en holdning til at rusavhengighet er selvforskyldt. Dette samstemmer med Lloyd (2013) sin forskning på feltet. Per, Mia og Mona har en forståelse av at fordommer utvikles og opprettholdes idet mennesker skaper et skille mellom oss og dem (Allport, 1954; Sherif et al., 1954/1961) ved å sette andre i én kategori og seg selv på toppen av et hierarki. Dette resulterer ifølge alle tre til at folk tillater seg å føre et fordomsfullt og nedlatende verbalt og nonverbalt språk både til dem og om dem. To av informantene har overhørt helsepersonell og/eller ledere i deres respektive jobber beskrive mennesker med rusavhengighet med ord som «en sånn en», som f.eks. når pårørende i møte med en kollega på sykehuset fikk høre at han ikke visste at hun var mor til «en sånn en» (Mona), mens Per fikk høre fra sjefen «Visste ikke du var en sånn en» (Per).

Reaksjoner på fordommer

Pers, Mias og Monas møter med fordommer kan samles i fire ulike punkter. For det første fortalte de alle om en impulsbasert fysisk håndtering. De tre viser til at nedlatende behandling hos helsevesenet har provosert frem ulike aktive handlinger hos dem. En sier han gikk i protest i det han opplevde som en nedlatende legekonsultasjon, en annen valgte å kjempe mot systemet for å få gjennom sine rettigheter, og en tredje kjempet mot systemet for å få gjennom sin datters rettigheter. I denne sammenheng ser vi at alle har tatt aktivt grep og vært med på å skape sin egen vendepunktfortelling (Birkeland, 2004).

For det andre ser Pers, Mias og Monas møte med fordommer ut til å ha utløst en skamfølelse hos hver av dem. Skammen ble i stor grad knyttet til det livet de levde, de handlingene de foretok seg, men også mangel på handlinger de foretok seg som andre mente de burde ha foretatt seg. Skammen var med på å øke selvforakten, som igjen førte til at de over lengre perioder trakk seg mer og mer unna folk og ble stadig stillere og mer ensomme (Goffman, 1972; Skjælaaen, 2018). Dette står i sterk kontrast til å bli vist verdighet (Bredland et al., 2011; Tranvåg, 2018) eller gjort kapable til å delta i samfunnet. Å bli møtt med fordommer fremfor forståelse har ikke hjulpet dem til å håndtere sine utfordringer (Shaygani, 2016). Tvert imot understreker Per: «Å bli vist kjærlighet når du forakter deg selv, det er gjerne livsendrende.»

For det tredje har fordommene som de tre møter, til tider vært med på å forvrenge deres speilbilde (Lloyd, 2013). Goffman hevder at dette kan medføre en brist mellom den virtuelle og faktiske identiteten (Goffman, 1972), og mine informanter ser ut til i perioder ha problemer med å finne og tro på sin egen identitet. Å fortelle sin egen historie kan derfor være viktig i denne sammenheng (Bruner, 2002; Frank, 1995). En av dem med rusavhengighet er opptatt av at det er hans eget selvstigma som har holdt ham lengst nede (Goffman, 1972), noe som er i tråd med Boals tenkning om at mennesker til tider er sin egen største undertrykker (Boal, 1992).

Det kan se ut som om fordommer og stigmatisering har ført til Pers selvstigma, og gjort at han tror at de han møter har vonde tanker om ham (Goffman, 1972; Lloyd, 2013). En av informantene sier at selv om mennesker med rusavhengighet er trent på å lese folks kroppsspråk, kan de stå i fare for å ilegge andre feilaktige holdninger. På den andre siden sier han at mennesker med rusavhengighet er trente på å lese folks kroppsspråk. Han har kloke refleksjoner og en kritisk holdning til seg selv, og dette har fått ham til å tenke mer positivt og gitt ham en ny driv i sitt virke. Han har bevisst jobbet med sitt selvstigma: «Men veien har vært lang, for en snakker om stigmatisert av andre, men min var selvstigma. Og det krever en handling for å bli kvitt det. Du må gjøre noe, du må ta tak i det. Så må du bare si: Fuck stigma, fuck stigma, så må du trøkke det under deg» (Per).

For det fjerde ser det ut til å ha gjort Per, Mia og Mona etisk bevisste på å fortsette kampen for rusavhengige og pårørende gjennom å ta aktiv del i samfunnet. De tre deltakerne var alle opptatt av at fordommer kommer av mangel på kunnskap. Folk er uvitende eller feilorienterte og har derfor opparbeidet seg negative holdninger til mennesker med rusavhengighet gjennom media og eller andres opplevelser og erfaringer. Dårlige holdninger overføres både fra person til person, og fra generasjon til generasjon (Goffman, 1972). Derfor ønsker de å dele sine erfaringer gjennom sine virker. De formidlet fra scenen både til rusavhengige, fagpersoner, pårørende og politikere. De forteller i nære relasjoner, i møter med det offentlige, på sine arbeidsplasser og i sine studier: «Jeg liker spesielt hvis jeg kan hjelpe mennesker som skal jobbe med mennesker med rusavhengighet, til å få et større innblikk i hva det dreier seg om, ikke bare dette her akademiske og lærte kunnskapen, men også denne her visdommen som man får med seg av et levd liv, men den kan du ikke lese deg til i bøker» (Per). Dette kan falle inn under to av de forebyggende tiltakene Lloyd (2013) viser til, å ta en offentlig stemme, og å lære opp helsepersonell.

Oppsummerende betraktninger

De tre menneskene jeg har møtt i dette narrative forskningsprosjektet, er eksperter på sine egne liv, og deres erfaringer løftes frem gjennom deres fortellinger (Clandinin, 2016). Ved å dele sine fortellinger har de inntatt en posisjon som forteller i sitt eget liv (Frank, 1995; Horsdal, 2017), og utført narrative handlinger (Schafer, 1980). De tre informantene viser både til nederlagsfortellinger og vendepunktfortellinger.

Fortellingene har hatt den funksjonen at de har erobret erfaringene fra deltakernes praksis (Birkeland, 2004), løftet frem vendepunktene i deres liv (Ødegaard Eriksen & Birkeland, 2002) og inspirert deltakerne til nye handlinger. De har møtt negative fordommer og nedlatende holdninger, nonverbale og verbale ytringer og blitt kategorisert i én gruppe (Allport, 1954; Sherif et al., 1954/1961).

Per, Mia og Mona er alle spesielt kritiske til sine erfaringer fra møter med institusjoner (helseinstitusjoner, NAV m.m.), der de gjentatte ganger har opplevd fordommer og stigmatisering. De etterlyser mer verdige møter (Tranvåg, 2018) og en større respekt fra helsepersonell. Resultatene av deres møter med fordommer har for det første vært at de tre har foretatt aktive handlinger for å komme seg ut av den aktuelle situasjonen. For det andre ser det ut til å ha gitt dem skamfølelse, og for det tredje kan det ha vært med på å forvrenge deres speilbilde og forstyrre deres identitetsbygging (Goffman, 1972). Sist, men ikke minst har det resultert i at alle de tre informantene er opptatt av å redusere fordommer mot mennesker med rusavhengighet og pårørende. Gjennom å dele av erfaringene (Lloyd, 2013) de har ervervet seg, ønsker de spesielt å bedre kontakten mellom mennesker med rusavhengighet og det offentlige. De er derfor aktive med å spre informasjon gjennom sine fortellinger, kronikker, foredrag, musikk, jobb, studier generelt, men også i møte med enkeltmennesker spesielt.

Fotnoter

1. Antall deltakere i Drømmefangerne varierer fra år til år. Deltakerne vi møter i denne fortellingen, var alle med i gruppen i 2019. Mens to av dem hadde deltatt tidligere år, var en av dem ny i gruppen. Det var de tre som vi møter her, som utgjorde Drømmefangerne dette året.
2. RØST-konferansen ble initiert og startet av Ruth Marie Stensland Donovan, og har siden 2017 vært et samarbeid mellom Bergen kommune, Avdeling for rusmedisin ved Haukeland universitetssjukehus og Bergensklinikkene. Derfor er det gratis deltakelse for mennesker med rusavhengighet og pårørende (Donovan i RØST 4).
3. Forumteater er en del av «De undertryktes teater», som ble etablert av den brasilianske teaterskaperen, regissøren, forfatteren og politikeren Augusto Boal (1931–2009).
4. Alle tre informantene har fått fiktive navn i denne artikkelen.