Møter med pårørende har gjort stort inntrykk

Frode Bremseth har jobbet på Psykiatriambulansen i Stavanger i over 13 år. Med årene har bevisstheten omkring ivaretakelse av og samarbeid med pårørende økt. Flere sterke opplevelser har bidratt til det.

Pårørendemøter

I sine over 13 år på psykiatriambulansen i Stavanger, har Frode Bremseth møtt mange mennesker i krise. Enkelte opplevelser kommer han aldri til å glemme.
 
– Vi var utkalt til en uavklart situasjon. Noe hadde skjedd. Da vi kom fram, ble vi møtt av en forelder med barn som ikke turte å gå inn i huset. Kollegene mine gikk inn for å finne ut hva som hadde skjedd. De fant en livløs person, og forsøkte livredning. Jeg ble igjen utenfor med resten av familien. 

Den erfarne psykiatriske sykepleieren beskriver opplevelsen som skjellsettende.
 
– Hele situasjonen var så akutt. Kollegene mine fulgte kjente prosedyrer og forsøkte å gi livreddende behandling. De var ekstremt fokuserte. Jeg hadde ingen prosedyrer å følge, men måtte bare være til stede sammen med barna og den andre forelderen. Det kjentes mest som å sitte alene i en slags storm. 

Legevaktslege kom til stedet etter hvert, men det ble tydelig at livet ikke sto til å redde. Frode fikk beskjeden sammen med familien.
 

Jeg husker følelsen ennå. Det var som en massiv bølge kom veltende. Jeg ble en del av en dramatisk prosess. Håpet om at det var mulig å gjøre noe, endte med et dødsbudskap.

 

Alene med følelsene

Til tross for det smertefulle utfallet, opplevde Frode at han inngikk i et slags fellesskap med familien i situasjonen. Uten spesielle prosedyrer å holde seg til eller konkrete arbeidsoppgaver, vektla han isteden å være sammen med de menneskene som stod igjen, rammet av katastrofen.
 
Han erkjenner at opplevelsen har gjort et svært sterkt inntrykk på han.
 
– Jeg skjønner at jeg må ha blitt svært berørt, for jeg kan fremdeles huske hvordan alle beveget seg i rommet, hvordan det så ut i stua, at jeg hentet drikke i kjøleskapet. Så sterke og detaljerte minner er vel egentlig kjennetegn på en traumatisk opplevelse. 

Noe som bidro ytterligere til at opplevelsen har brent seg fast hos Frode, er at da legevaktslege og politi var kommet til stedet og det psykososiale kriseteamet var koblet på, fikk Frodes ambulanse et nytt oppkall, og måtte rett videre på enda et hasteoppdrag.
 
– Vår jobb var gjort, men det var fælt å måtte dra av gårde. Ingen av makkerne mine hadde opplevd akkurat det samme som meg. Jeg satt igjen med en dramatisk opplevelse av fortvilelse og sorg som jeg erfarte i møtet med de pårørende, og så var det bare å reise videre. Jeg tror ingen forstod hvor overveldende det var for meg å være alene i den situasjonen. 

Frode tror mange i ambulansetjenesten har liknende erfaringer.
 
– Vi er jo ofte tidlig til stede i situasjoner hvor noen er i akutte kriser, og fordi vi er få, må vi dele oss opp.

Økt bevissthet

Den sterke opplevelsen har gitt Frode økt bevissthet omkring ivaretakelse av pårørende.

– Å ivareta pårørende i akuttsituasjoner er vanskelig å få til godt nok. De kan komme i andre rekke når all kapasitet brukes til å gjennomføre prosedyrer og ferdigheter man har trent på. Ambulansepersonell har prosedyrer som først og fremst er laget for å redde liv og helse i en ganske kort periode. Inkludering av pårørende på en hensiktsmessig måte kan derfor bli noe som nedprioriteres når man har få ressurser tilgjengelig. 

På psykiatriambulansen er de tre personer på oppdrag.
 
– I en del situasjoner kan det være lettere for oss i psykiatriambulansen å prioritere ivaretakelse av pårørende enn for de som bemanner de andre ambulansene. De er vanligvis to, mens vi er tre. Å være tre gjør at to kan ta hånd om pasienten, og så kan den tredje inkludere og ivareta pårørende i større grad. 

Frode har mange eksempler på hvor stor betydning det har å involvere og samarbeide med pårørende. Han har også sett hvor vondt det kan bli når det ikke skjer.
 
– Når én blir syk, er det ikke bare den personen som rammes, men ofte en hel familie. Spesielt barn blir berørt når det skjer noe med en som står dem nær. Jeg har blitt enda mer bevisst på det etter at jeg selv ble far. 
 

Selv om vi skal ivareta taushetsplikten, må den ikke være noe vi gjemmer oss bak. De fleste pårørende vet veldig godt hva som foregår, og både kan og bør inkluderes i situasjonen.

Frode blir alvorlig når han deler et minne til.
 
– Det var en mor som hadde forsøkt å ta livet sitt. Hun overlevde og ble innlagt. Hun snakket ikke norsk. Den lille familien hadde ikke annen familie i Norge og ikke noe nettverk. Før barneverntjenesten kom, oversatte barnet mellom mor og oss. Det var hjerteskjærende. 

At barn ikke skal brukes som tolk, er han godt kjent med. Men i akuttsituasjoner blir det ikke alltid ideelt. Han vet ikke hvordan det gikk med jenta, men håper inderlig hun fikk nødvendig støtte på sykehuset.
 

Pårørende som ressurs

For Frode er det viktig å formidle at pårørendekontakt ikke bare dreier seg om å gi omsorg og støtte til pårørende, men også om et likeverdig samarbeid for å få løst vanskelige situasjoner til det beste for pasienten.
 
– Min erfaring er at vi i ambulansetjenesten kan få til å løse oppdrag på en helt annen og mye bedre måte når vi involverer pårørende. Selv om vi skal ivareta taushetsplikten, må den ikke være noe vi gjemmer oss bak. De fleste pårørende vet veldig godt hva som foregår, og både kan og bør inkluderes i situasjonen.

Uten at han har konkrete tall, anslår han basert på egen erfaring at pårørendeinvolvering har positiv effekt på pasientbehandlingen i over nitti prosent av tilfellene.
 
– Jeg husker godt en mann som hadde en psykoselidelse. Omgivelsene var bekymret fordi han hadde forskanset seg i leiligheten sin. De var redde, og lurte på om han kunne være farlig. Han ville ikke ha kontakt med oss. Et alternativ var å kontakte politiet med tanke på å bryte opp døra. I stedet fant vi ut at han hadde en søster som han hadde tillit til. Søsteren stilte opp og gikk i dialog med broren sin. Resultatet var at vi på en fredelig måte kom i posisjon til å få hjulpet en alvorlig syk mann. Det ble helt unødvendig med noen form for makt eller tvang. 

For Frode er det blitt helt naturlig å hilse på pårørende umiddelbart etter å ha hilst på pasienten.
 
– Jeg forteller hvem vi er, hvorfor vi er der og inviterer til at pårørende og pasienten kan komme med sine tanker om situasjonen. Det har jeg kun gode erfaringer med. 
I enkelte situasjoner kan pasient og pårørende være i konflikt med hverandre.
 
– Det hender, men da merker vi det raskt. Når vi oppdager en spent situasjon, kan vi dele oss og snakke med pasienten og de pårørende hver for seg. Men det er sjelden vi trenger det. 
 

Vi som jobber i tjenestene, er jo også pårørende. Mange av oss har sterke opplevelser i privatlivet. Vi er sårbare, og vet ikke alltid hva som treffer oss.

 

Pårørendesamarbeid på timeplanen

I tillegg til sitt kliniske arbeid, er Frode emneansvarlig på paramedisinstudiet ved Universitetet i Stavanger. Emnet heter «Psykisk helse, rus og rusavhengighet». Han møter studentene i 2. semester, første studieår.
 
– Jeg er glad for å introdusere pårørendesamarbeid for studentene på et tidlig tidspunkt i studiet. Målet er at de tar det med seg videre som en naturlig del av arbeidet i alle sammenhenger. 

Han deler også gjerne av egne erfaringer i møte med studentene.
 
– Vi som jobber i tjenestene, er jo også pårørende. Mange av oss har sterke opplevelser i privatlivet. Vi er sårbare, og vet ikke alltid hva som treffer oss. Målet mitt med undervisningen er å få studentene bort fra tanken på «vi» og «dem», og over på «oss». Det er kunstig å sette folk i bås. Det er hver sin gang å være pårørende.